Thomas Bryn var sorenskriver i Østre Råbyggelaget (Aust-Agder) fra 1810 til 1816 og representerte Råbyggelagets amt på Eidsvoll i 1814. Denne bloggen dreier seg om hvordan han opplevde dette historiske året på den private, den embetsmessige og den nasjonale arena.

16. mai 2014

Dag 28: To timers debatt om adelskap m.m.

Lørdag 7. mai 1814

I dag ble det brukt mest tid på spørsmålet om gavnligheten av adelskap, titler og ordener. Det var nok sterkere motforestillinger mot slike ordninger i Riksforsamlingen enn i Konstitusjonskomitéen, for sistnevntes utkast ble vesentlig endret. I denne diskusjonen deltok også jeg selv med et innlegg.

§ 37
Kongen kan meddele Rang, Titler og Ordener, til hvem Han for godt befinder, til Belønning for udmærkede Fortienester; dog saaledes, at ingen af hine maae være arvelige, give Ret til Fritagelser fra Statsborgeres fælleds Pligter og Byrder eller medføre fortrinlig Adgang til Statens Embeder.
Ingen personlige eller blandede arvelige Forrettigheder maae tilstaaes nogen for Fremtiden.

Denne paragraf engasjerte forsamlingen sterkt, - representanter både med og uten titler holdt lange taler, og diskusjonen tok 2-3 timer. Først diskuterte man fremtiden for adelskap i Norge. Denne sak ble overlatt til det neste Storting å bestemme.

Derefter diskutert man fordeler og ulemper ved titler og ordener. Diskusjonen ble innledet ved at den gode Hr. Grøgaard holdt et liten avhandling om det skadelige ved titler og ordener. Her gjengis en del utdrag fra min dagbok om de efterfølgende innlegg:

Fabritius mente at ordener kun måtte utdeles for virkelige fortjenester. En bestemmelse om dette ville formodentlig hindre Kongen i å dele ut ordener i fleng.

Rein mente at ordener kunne være både nyttige og gavnlige. 

Jeg selv sa meg enig med Grøgaard, dog at en militær orden er passende eller ordener for utmerket personlig tapperhet i krig.

Motzfeldt hevdet at ordener visst nok må ha sin nytte siden de hadde sin opprinnelse i de eldste tider og har eksistert siden.

Sverdrup sa at romernes ek- og laurbærkranser dog måtte ansees som en fortjenesteorden, og at prisene i de olympiske leker ble eftertraktet som de høyeste utmerkelser.

Efter en lang voteringsprosedyre ble det avgjort at paragrafen skulle endres slik at den får dette innhold:
Til Belønning for udmærkede Fortjenester kan Kongen meddele Ordener til hvem han for godt befinder; men ved Ordeners Tildelelse skal offentligen kundgjøres de Fortjenester, hvorfor de ere givne.  Intet Hæderstegn kan give Ret til Frietagelse for Statsborgeres fælles Pligter og Byrder, o.s.v. efter Forslaget.
Da vi var kommet så langt, ba Falsen om ordet og leste opp en erklæring hvorved han for seg selv og sine efterkommere fraskrev seg sitt adelskap med alle de rettigheter som dermed kunne være.


§ 38
Kongen vælger og afskediger, efter eget Godtbefindende, sin Hofstat og sine Hofbetiente. Til at lønne disse og holde sit Hof tilstaaes Ham af Stor-Thinget en passende aarlig Sum 

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 39
Kongen vælger og beskikker, efterat have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militaire Embedsmænd. Til Statens Embeder skulle alene norske Borgere, som bekiende sig til den evangelisk-lutherske Religion, have Adgang. Dog kunne Udlændinger udnævnes til Professorer, Læger og til Consuler paa fremmede Steder. De Kongelige Prindser maae ikke beklæde civile Embeder 

Stabell foreleste og avleverte til protokollen en forestilling om at innfødsretten uten unntagelse måtte gjelde.

Sverdrup hevdet at unntagelser var nødvendige da Universitetet ellers ikke kunne bli besatt.

Paragrafen ble enstemmig antatt med den forutsetning at spørsmålet om hvem som skal betraktes som norske borgere og dermed kan ansettes som embedsmenn, skal bestemmes under § 53.


§ 40
Alle Embedsmænd, Land- og Søe Krigere sværge Constitutionen og Lovene Troskab og Lydighed. «Jeg lover og sværger at ville forestaae det mig betroede Embede — at ville ved alle Lejligheder forholde mig — i Overensstemmelse med Constitutionen og Lovene, saa sandt hielpe mig Gud og hans hellige Ord»

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 41
Kongen vælger selv et Raad af Norske Borgere, som ikke ere yngere end 30 Aar. Dette Raad bestaaer af:
1) En Statsraad for Finantsvæsenet.
2) Do. for Justisvæsenet
3) Do. for de udenlandske Sager
4) Do. for Krigsvæsenet
5) Do. for Oplysningsvæsenet.
Disse fem ere Statsraadets faste Medlemmer. Foruden dem kan Kongen ved overordentlige Lejligheder tilkalde andre norske Borgere — kun ingen Medlemmer af Stor-Thinget — til at tage Sæde i Statsraadet

Om diskusjonen gjengir jeg fra min egen dagbok:

Wulfsberg hadde innlevert et forslag om at Statsrådet skulle beskikkes av Stortinget og at far og sønn eller to brødre ikke samtidig skulle være medlemmer av Statsrådet.

Sverdrup mente at hvis Stortinget skulle utnevne statsrådene, så ville det oppstå en ny makt mellem Kongen og folket. Dette viser historien skadeligheten av.

Falsen foreslo at det ikke settes noen grense for statsrådenes antall utover at det ikke måtte være mindre enn 5.  Forretningenes fordeling måtte aldeles overlates til Kongens bestemmelse.

Falsens forslag ble bifalt og paragrafen derfor endret. En følge derav er at § 42, 43 og 44 utgår.


§ 45
Alle Statsraader skulle, naar de ikke have lovligt Forfald være nærværende i Statsraadet, og maae ingen Beslutning der fattes, naar ikke i det mindste 3 Medlemmer ere tilstæde

Paragrafen ble enstemmig antatt med den forandring at «i det mindste 3» erstattes med «over det halve Antal».


§ 46
Hindres den Statsraad, til hvis Fag den Sag, der skal foretages i Statsraadet, henhører, ved lovligt Forfald fra at møde skal Regierings Secretairen for Faget tage Sæde i Statsraadet, indtil Kongen har fattet sin Beslutning i bemeldte Sag.
Har ogsaa han lovligt Forfald, constituerer Kongen en anden Statsraad til at foredrage Sagen. Hindres flere end to Statsraader, ved lovligt Forfald, fra at møde i Statsraadet saa skal Kongen constituere andre Embedsmænd i deres Sted saaledes, at altid i det mindste tre ere tilstæde

Det ble forettat noen endringer i denne paragraf. Den viktigste var at når en statsråd har forfall, så skal en annen statsråd konstituteres til å foredra saken. Derefter ble paragrafen enstemmig antatt.


§ 47
Alle Sager af Vigtighed, diplomatiske og egentlige militaire Commando-Sager undtagne, skulle foredrages i Statsraadet af det Medlem til hvis Fag det hører, og af ham expederes, overensstemmende med Kongens i Statsraadet fattede Beslutning

Efter forslag fra Falsen ble «Alle Sager af Vigtighed ...» utvidet til «Forestilling om Embeders Besættelse og Alle Sager af Vigtighed ...». Paragrafen ble derefter enstemmig antatt.


§ 48
I Statsraadet føres Protocol over alle de Sager, som der forhandles. Enhver, som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til, med Frimodighed at sige sin Mening, som Kongen er forbunden at høre; men det er Denne forbeholdet, at fatte Beslutning efter sit eget Omdømme. Finder noget Medlem af Statsraadet at Kongens Beslutning er stridende mod Statsformen, Rigets Love, eller øjensynlig skadelig for Riget, er det Pligt at giøre kraftige Forestillinger derimod, samt at tilføje sin Mening i Protocollen. Den der ikke saaledes har protesteret derimod i Protocollen, ansees at have været enig med Kongen og er ansvarlig derfor saaledes, som siden bestemmes i §

Wedel og Løvenskiold mente at det med denne paragraf ble for lettvint for Kongen å fatte beslutninger mot statsrådenes anbefalinger. 

Wedel: Hvis det ble gjort til en plikt for den statsråd som hadde nedlagt en fruktesløs protest, å nedlegge sitt embede til Stortinget hadde behandlet saken, hvilket ville foranledige en sensasjon hos publikum, ville Kongen såvidt mulig unngå dette.

Sverdrup og Diriks: Hvis Stortinget skulle avgjøre en slik sak, ville det stride mot grunnsetningen om at den utøvende makt skal være adskilt fra den lovgivende og dømmende makt.

Wedels forslag ble tatt opp til votering og forkastet med et flertall av stemmene.


§ 49
Den Statsraad, som forestaaer det udenlandske Departement, bør have en egen Protocol, hvori de Sager indføres som ere af den Natur, at de ikke bør forelægges det samlede Statsraad. For øvrigt gielde i dette Tilfælde de samme Bestemmelser som i § 48 ere fastsatte

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 50
Alle af Kongen udfærdigede Befalinger og officielle Breve, militaire Commando Sager undtagne, skulle, for at vorde gieldende, contrasigneres af den, som i Følge sin Embedspligt har foredraget Sagen. Han er ansvarlig for Expeditionens Overeensstemmelse med den Protocol, hvori Resolutionen er indført

Efter et forslag fra Koren og Sverdrup ble man enige om å fjerne ordene  «for at vorde gieldende» Derefter ble paragrafen enstemmig antatt.

+++++++++++++++++++++++++++++++

Dermed var dagens sesjon forbi. Om det som skjedde ved avslutningen av møtet, gjengir jeg fra min dagbok:

Presidenten bekjentgjorde at mange ønsket å fortsette forhandlingene i morgen søndag. Prost Hount og flere motsatte seg dette da de anså det for å være lovstridig. Andre fant det ikke lovstridig da vi arbeidet til fedrelandets tarv. 

Efter en del prat kom det til votering og de fleste stemte for forhandlingenes fortsettelse søndag kl 4. Listerbonden Teis Lundegaard holdt en pokkers støy og bebreidet Riksforsamlingen at de ville vanhellige sabatten. Han sverget at han på ingen måte ville møte i forsamlingen i morgen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Her kan du skrive spørsmål og kommentarer til innleggene:

Legg inn en kommentar