Thomas Bryn var sorenskriver i Østre Råbyggelaget (Aust-Agder) fra 1810 til 1816 og representerte Råbyggelagets amt på Eidsvoll i 1814. Denne bloggen dreier seg om hvordan han opplevde dette historiske året på den private, den embetsmessige og den nasjonale arena.

21. april 2014

Dag 7: Brev til sogneprest Søren Abel

Lørdag 16. april 1814

Dagen i dag er en merkedag. Nå har vi endelig kommet et godt stykke på vei med selve realitetene ved vår nye konstitusjon. Konstitusjonskomitéens 11 grunnsetninger, har vært oppe til debatt og er nå vedtatt som prinsipper for vår statsform. Når disse skal omsettes i paragrafer i en grunnlov, vil det nok kunne skje endringer i tekstene, men substansen er klar.

Da jeg efter avtale med min venn Søren Abel som er sogneprest i Gjerstad, har begynt å skrive på en grundig redegjørelse for forhandlingene, hitsetter jeg en lett omskrevet versjon av mitt referat av dagens møte nedenfor:

Slik begynner det lange brevet til Søren Abel: "Min agtværdige, kiære Ven! Jeg haaber, De har modtaget mit Brev med Efterretning om Tingenes Gang ved Rigsforsamlingen til den 15de dennes. Endskiøndt jeg har hørt af hr. H. Carstensen, at han ogsaa skriver Dem til, vil jeg dog, efter mit Løvte, vedblive at meddele Dem, hvad jeg kan". Deretter kommer referatet fra forhandlingene. Originalen er oppbevart i Nasjonalbiblioteket. En bokstavrett avskrift finnes under Originaldokumenter.

1. Norge bør være et indskrænket og arveligt Monarki

Capitain Holck foreslo at første grunnsetning måtte utvides med at Norge bør være et fritt, udelelig og selvstendig kongerike, og at Regenten bærer tittel av Konge.
      Grev Wedel Jarlsberg og flere hevdet at Regentens tittel ikke kunne diskuteres nå siden det etter den vedtatte orden ikke kunne debatteres og voteres om annet enn det som ved forrige møte var bekjentgjort til behandling.
      Efter flere innlegg ble det vedtatt at det skulle voteres særskilt over dette. Adskillige, hvoriblant undertegnede, voterte bare over grunnsetningen som den var fremsatt av Komitéen – med Ja. Andre voterte med forbehold, men de fleste voterte for det foreslåtte tillegg, og dermed ble det altså antatt og protokollert at Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki og at det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og at Regenten skal bære titel av Konge.
      Wergeland hadde begynt opplesningen av en vidløftig avhandling om den beste regjeringsform – om ufullkommenhetene ved den demokratiske osv. Den ble avbrutt ved at noen ropte: Til saken! Presidenten ba om ro i salen og bad Wergeland kontinuere, men efter en stund avbrøt Presidenten ham og sa at man må fatte seg i korthet og alene holde seg til saken. Derefter gikk man til votering og etablerte den anførte grunnsetning. Wergelands votum var at han antok samme og kongetittelen såfremt landet hadde evne til å underholde en Konge.

2. Folket bør udøve den lovgivende Magt igjennem sine Repræsentanter

Sorenskriver Christie hevdet at det vel ikke kunne være meningen at Riksforsamlingen skulle forfatte lovene, men at dette formodentlig alene kunne skje ved en lovkomite av noen som var utrustet med de fornødne kunnskaper dertil.
      H. Carstensen mente det burde skje ved en lovgivende gruppe. Dette anså Forsamlingen å ligge i grunnsetningen selv.
      Kaptein Holck mente at den militære lovgivning alene bør tilkomme Kongen og ikke folket.
Efter Presidentens opplysning om at det anmerkede ville komme under betraktning ved utarbeidelsen av Konstitusjonen, ble grunnsetningen antatt.

3. Folket bør eene have Ret til at beskatte sig gjennem sine Repræsentanter

Dette ble antatt uten innvendinger.

4. Krigs- og Freds-Retten bør tilkomme Regenten

Prost Hount hevdet at Regenten ikke burde ha rett til å føre angreps-, men alene forsvarskrig. Krigen er i seg selv en urettferdig og umenneskelig handling. Regenten bør ikke ha frie hender til efter eget hode å råde over borgernes liv og eiendommer, til å slipe dolken i mørket for å støte den i naboens bryst.
      Professor Sverdrup mente at å gi folket noe av krigsretten ikke kunne fungere med den hurtighet og hemmelighet som er nødvendig for krigsforberedelser.
      Kammerherre Anker mente at Kongen ikke kunne føre krig uten penger, og at det altså var satt ham noen grenser ved å frata ham retten til å pålegge folket skatter.
      Hount svarte at når arméen først var sammenkalt, så ville den nok bli finansiert, da de hjemmeværende ikke kunne tåle å la deres slekt og venner lide nød – og at Kongen dessuten kunne skaffe fremmede subsidier, især når hans planer hadde felles interesse med en annen makt.
      Det ble efter flere innlegg omsider vedtatt at Regenten ikke kunne erklære eller føre krig uten ved Senatets eller Riksrådets samtykke.

5. Regenten bør have Ret til at benaade

Om denne grunnsetning ble av Grøgaard og Dahl efterspurt nærmere forklaring, som gikk ut på at benådningsretten ikke ubetinget burde tilstås Regenten og ikke burde strekke seg til Crimen læsæ Nationis (d.e. krenkelse av folket) – hvorpå grunnsetningen ble vedtatt.

8. Den evangelisk-lutherske Religion bør være Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes fri Religionsøvelse; dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Til denne grunnsetning hevdet Grev Wedel at han fant det illiberalt å gjøre det til en grunnlov aldeles å utelukke jøder.
      Hount mente at adgangen burde stå åpen for jøder som var lærde, kunstnere, fabrikanter og eiendomsmenn. Flere mente å vite at jødene hadde vært skadelige for enhver stat hvor de var antatt.
      Sverdrup og Wergeland mente at da det efter jødenes religions læresetninger og antatte vedtekter, ikke ble ansett for urettferdig å bedra de kristne, men heller ble ansett for en fortjenstfull handling, så hadde de derved selv utelukket seg fra å blir opptatt som statsborgere.
      Grøgaard mente at da det her ikke var spørsmål om å utjage jødene av landet, men om man skulle åpne dørene for dem eller ikke, så kunne det ikke anses for intolerant eller inliberalt å nekte dem adgangen.
      Wulfsberg mente Christian 5tes Lov kunne beholdes, hvorefter jøder kunne innkomme i landet med leidebrev.
      Omsider sto en bonde fra Lister brått opp og ropte: "Reis opp alle som ingen jøder vil ha i landet" – hvilket straks, som ved et elektrisk støt, ble fulgt. Det forble derpå ved den foreslåtte grunnsetning.

10. Personlige eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes Nogen for Fremtiden

Rittmester Heitmann mente at de som nå var i besittelse av arvelige forrettigheter, alene burde beholde disse, – eller i det høyeste også for den 1ste generasjon av etterkommere.
      Flere, deriblant Falsen sa at: "Til tross for at jeg selv er adel, finner jeg det uanstendig og urimelig å frata de nærværende innehavere forrettigheter for dem og deres barn". Dermed ble det slik.

11. Statens Borgere ere i almindelighed lige forpligtede til, i en vis Tid, at værne om Fædrelandet, uden Hensyn til Stand, Fødsel eller Formue

Kammerherre Løvenskiold foreleste en meget velskreven fremstilling hvorefter han når det ikke kunne finnes en innretning som gjorde militær utskrivning unødvendig, ville bifalle grunnsetningen, men med den innskrenkning at akademiske borgere unndras fra verneplikten. Han trodde dog at utskrivning kunne unngås når landet ble inndelt i passende militære distrikter eller legder med forpliktelse for hver legd til å stille en våpendyktig mann til Arméen mot så tilstrekkelig betaling at det ikke ble vanskelig å erholde noen dertil.
      Hegermann doserte om enhver statsborgers forpliktelse til å verne om fedrelandet og hvor meget Staten derved ville vinne i styrke.
      Denne grunnsetning ble utsatt til nærmere diskusjon og avgjørelse, da flere ytret uvilje mot innføring av militær utskrivning.

[Under Originaldokumenter kan den opprinnelige brevteksten leses in extenso]

20. april 2014

Dag 6: De 11 grunnsetninger

Fredag 15. april

Det tilflyter oss stadig mer informasjon om andre lands reaksjoner på vårt arbeide med en egen konstitusjon og Regentens selvstendighetsplaner. I går fikk vi høre at engelskmennene opprettholder sin embargo på alle norske skip. I dag fikk vi vite at engelske orlogsfartøyer har fått ordre om å beskytte norske handelsskip mot svenske kaprere. Man skal imidlertid ikke ta alt man hører, for god fisk. Vi utsettes for en bevisst spredning av falske rykter –  ja, det produseres til og med falske trykksaker. I dag fikk vi se en svensk note som neppe kan være autentisk. Den inneholdt nemlig både æ og ø, bokstaver som ikke brukes i Sverige.

Det viktigste som skjedde i dag, var at vi endelig fikk utlevert forslaget til grunnsetninger for landets konstitusjon. Ved forsamlingens eftermiddagsmøte fikk vi hver vår håndskrevne kopi. Hele dokumentet med en innledning fra komitéen ble så lest opp slik at vi kunne kontrollere avskriften mot originalen.

De fire første grunnsetninger slik de framstår i avskriften til statssekretæren Carl Henrik von Holten. Originalen finnes i Christian Frederiks arkiv i Riksarkivet.


Forslaget inneholdt 11 grunnsetninger som jeg gjengir nedenfor:

Da konstitusjonskomitéens forslag ikke kunne trykkes, men måtte skrives av for hånd av flere personer, finnes det flere versjoner av dokumentet. Forskjellene er imidlertid stort sett av ortografisk art.

Grunnsetningene skal diskuteres i morgendagens møte.

Dag 5: Problemer med trykkeriet

Torsdag 14. april

I dag har det vært nok en rolig dag for oss som ikke deltar i Konstitusjonskomitéens arbeide. Jeg benyttet anledningen til å nyte en sen frokost efterfulgt av en passiar med min huskamerat Peter Hount om dette og hint. Hount er en mann midt i 40-årene og prost i Nedre Borgesyssel ved Fredrikshald. Han er dansk av fødsel, men vokste opp i Søgne ved Kristiansand der faren var sogneprest.

Hount er levende opptatt av opplysningstidens idéer og har som prest arbeidet meget for skolesaken. Han har også engasjert seg på andre politiske områder, bl.a. i nasjonale spørsmål. For fem år siden skrev han en artikkel i tidsskriftet Tiden med tittelen "Norges retfærdige og billige Ønsker" der han bl.a. tok til orde for en norsk nasjonalbank og en egen norsk orlogsflåte. Artikkelen ble av enkelte tolket som en argumentasjon for norsk selvstendighet og dermed en trussel mot det danske eneveldet. Han ble derfor innkalt til forhør om sine idéer.

Hount er en klok mann som det er viktig å lytte til. Vi er enige om mangt, men i spørsmålet om Norges selvstendighet er vi nok litt uenige. Jeg oppfatter det slik at Hount mener vi nå har en gylden sjanse til å bli en helt selvstendig nasjon, mens jeg mener tiden slett ikke er moden for dette, men om det øvrige innhold i grunnloven vil vi sikkert kunne enes.

Trykkepressen som ble brukt da Riksforsamlingen var samlet på Eidsvoll i 1814.

Vi bega oss senere til Verket for å spise middag. Det hadde gått rykter om at vi kanskje kunne få et eksemplar av forslaget til grunnsetninger for konstitusjonen allerede i kveld, men så viste det seg at det var problemer med den gamle trykkepressen som skulle brukes til mangfoldiggjøring. Forslaget måtte derfor skrives av for hånd og arbeidet vil ikke bli ferdig før i morgen eftermiddag. I stedet brukte jeg tiden til å ta en kikk på en del utenlandske aviser som nå er lagt ut i forsamlingssalen. Det var både danske og svenske aviser, og dessuten engelske Times.

19. april 2014

Dag 4: Konstitusjonskomitéen arbeider for fullt

Onsdag 13. april

I dag ble det bare et kort plenumsmøte. Regentens svar på gårsdagens takkebrev fra forsamlingen ble lest opp. Det ble så orientert om at Konstitusjonskomitéens allerede har kommet langt med et forslag til grunnsetninger eller prinsipper for en ny konstitusjon. Når forslaget er ferdig, vil det bli trykket opp og delt ut. Selve behandlingen av grunnsetningene er lagt til lørdag.

Mens jeg ennå var på Verket, fikk jeg også med meg et par gode nyheter om landets kornforsyning. Omkring 5.000 tønner korn har nå kommet med skip til Kristiania og 3.000 tønner til Tønsberg. Dessuten kunne regjeringsråd Jonas Collett etter middagen fortelle at Danmark nå har tilbudt seg å levere i alt 90.000 tønner korn til Norge. Jeg forsto det slik at dette blir gitt som en gave i en vanskelig tid. Også en god nyhet kan det bli splid om. Det ble en amper diskusjon mellom sorenskriverne Christian Magnus Falsen og Gustav Peter Blom. Det underliggende spørsmål er selvsagt om Norge til syvende og siste kan klare seg selv økonomisk. Der har selvstendighetsmannen Falsen og grev Wedels nære medarbeider Blom forskjellig syn.

18. april 2014

Dag 3: Wergeland hisser til debatt

Tirsdag 12. april

Det viktigste som skjedde i dag, var at forsamlingen bestemte hvordan forhandlingene skal organiseres og derefter valgte en konstitusjonskomité bestående av 15 deputerte. Denne komite skal utarbeide forslag til prinsipper for konstitusjonen og senere de enkelte paragrafer til selve grunnloven. Sorenskriver Falsen ble valgt til komitéens leder. Av mine bekjente fikk både Grev Wedel Jarlsberg og Jacob Aall plasser i komitéen.


Det jeg vil huske best fra denne dagen er likevel diskusjonen om forsamlingens formelle takk til Regenten for at han i en vanskelig tid med visdom, verdighet og kraft «havde grebet og ført Statens Ror, og forebygget Anarchiets Rædsler». For noen av representantene ble det sikkert for mye skryt i denne skriftlige takkeadresse. Nicolai Wergeland hadde forberedt en lang tale der han argumenterte for noen tilføyelser som nok skulle oppfattes som en underkjennelse av viktige sider ved prinsens maktovertagelse.

Det ble en ganske heftig debatt efter Wergelands innlegg. For meg syntes dette som et dårlig tegn for de viktige diskusjoner vi har foran oss. Det var derfor forløsende da Grev Wedel tok ordet og sa at dette ikke dreide seg om noe annet enn en kompliment, og at teksten burde passere uforandret. Vi måtte ikke begynne våre forhandlinger med splidaktighet om bagateller! Greven har mange motstandere i denne forsamling, og fordi man kunne anta at han langt på vei var enig med Wergeland i dette spørsmål, vant han nok meget gunst ved disse forsonende ord.

Dag 2: Åpningsseremoni

Mandag 11. april

Det første møte i Riksforsamlingen! Efter navneopprop inntok vi våre plasser i Rikssalen, – dette enkle og noe trange møtelokale der plenumsmøtene skal holdes. Salen er utstyrt med med to benker på hver langside, men det viste seg at disse fire benkene ikke ga plass nok til alle. Det ble derfor raskt hentet stoler til de representanter som ikke hadde fått noe sted å sitte.

Rikssalen i Eidsvoll Verks hovedbygning anno 1814 fotografert i 2014. Skyggen av en eidsvollsmann har kommet med på bildet! (Foto: Jørgen Kirsebom)

Da alle de deputerte hadde satt seg ble det ganske stille i salen. Vi var alle preget av høytid og forventning. Endelig ble Regentens ankomst meldt, og inn kom en prosesjon bestående av hans adjutanter, regjeringsråder, de to tilstedeværende biskoper og en håndfull andre rådgivere. De stillte seg til avslutning opp i to rekker. Til sist i dette høytidelige opptog kom Hans Kongelige Høyhet som sluttelig satte seg i en forgylt stol på et podium i enden av salen. Da alt var kommet i orden, reiste Regenten seg og holdt en tale til forsamlingen. Talen begynte omtrent slik:
«Nordmenn! Hellig er det kald som samler Dere ved fedrelandets alter. Det norske folks vilje er nå at Dere, dets utvalgte menn, med visdom og samarbeid legger grunnen for en statsforfatning som kan gi forventninger om hell, orden og velstand i riket for nålevende og kommende slekter.»
Hans Høyhet hadde skrevet talen på et papir som han holdt i hånden, men han talte likevel fritt og tydeligvis fra hjertet. Han var flere ganger meget beveget. Han talte godt og klarte også å bevege forsamlingen. Da han mot slutten av talen kom inn på de europeiske makters nøling med å støtte landets selvstendighet, hevet han stemmen og sa «Ja, Hell Norge!». Da istemte hele forsamlingen høyt tre ganger: «Hell Norge!».

Under middagen var det en lystig stemning. Til dette bidro sikkert lettelsen over at vi nå hadde kommet i gang på en verdig måte, men også det faktum at det ble spandert en halv flaske vin på hver. Det ble sunget drikkeviser til Norges ære, og dessuten en sang til ære for prinsen som pastor Rein hadde forfattet. Ikke alle deltok like ivrig i den siste.

17. april 2014

Dag 1: Registrering

Søndag 10. april

Dagen begynte med gudstjeneste i Eidsvoll kirke. Derefter gikk ferden til Carsten Ankers herskapelige residens på Eidsvoll Verk. Her ble representantene kalt inn til registrering distrikt for distrikt.

Det var sen eftermiddag før turen kom til meg og mine to medrepresentanter fra Råbyggelaget. Vi ble vist inn i en sal der Hans Kongelige Høyhet ventet på oss med noen av sine nærmeste medarbeidere. Jeg holdt en kort tale til Regenten hvorefter jeg overleverte våre fullmakter. Vi hadde så en kort samtale med Hans Høyhet og fikk utlevert våre adgangstegn til forhandlingene. Deretter returnerte vi til konversasjonsstuen.




Thomas Bryns adgangstegn til Riksforsamlingen er ikke bevart. Her er i stedet adgangstegnet til lensmann Ole Evenstad som representerte Hedemarkens amt.

Da alle disse formaliteter var overstått, ble det servert middag. Det hersket en uformell og vennlig tone blant de folkevalgte av alle samfunnslag. Bønder og amtmenn, lærde og ulærde, oberster og korporaler, kjøbmenn og proprietærer i broget orden. Godseier Peder Anker hadde påtatt seg en vertskapsrolle og øste opp suppe med joviale kommentarer bl.a. til min reisefelle, Ole Tveiten. Mange merket seg sistnevntes efterfølgende kommentar: «Han er så gild og morsom, denne karen!»

Efter måltidet opptrådte et lite janitsjarorkester der særlig trompetisten utmerket seg med store ferdigheter. Og så reiste de deputerte hver til sitt losji.

Innkvartering på Brensmork

Nå har jeg vært på Eidsvoll i én uke. Mange inntrykk, mange interessante mennesker, mange viktige ting å blogge om. Men altså tilsynelatende ikke et ord fra undertegnede denne uke. Jeg har i stedet brukt fritiden til å skrive brev med fjærpenn og blekk, bl.a. en lengre beretning om hendelsene her på Eidsvoll til min venn Søren Georg Abel. Han er sogneprest i Gjerstad og meget interessert i politikk. Jeg hadde lovet å holde ham underrettet om begivenhetenes gang her på Eidsvoll og sendte ham en første rapport om Riksforsamlingen første dager i går.

På grunn av hendelsenes viktighet, vil jeg nå skrive litt om det som skjer hver dag, – noen dager med korte, noen dager med lengre epistler. Nedenfor kommer den første av disse, nemlig for min ankomstdag for én uke siden.

Brensmork på Eidsvoll rundt 1940. Da Thomas Bryn bodde her i 1814, hadde bygningen én etasje. Denne er trolig bevart som første etasje i bygningen vi ser på bildet. I en beskrivelse fra 1792 (se Stigum i "Om kildene") nevnes våningshus, en toetasjes stolpebu og åtte andre bygninger (Foto: Lars Brye).

Lørdag 9. april 1814

Jeg ankom Eidsvoll på kvelden og ble innlosjert på offisersgården Brensmork som disponeres av kaptein Fredrik Selmer. Han er sjef for det Eidsvoldske kompani som nå er underlagt eliteavdelingen Det norske gevorbne Jegerkorps. Våningshuset har bare én etasje, men er likevel ganske stort, ca. 22 x 11 meter, og har hele 9 værelser. Her skal jeg bo i kommende uker bl.a. sammen med prost Peter Hount fra Fredrikshald som jeg kjenner fra middagen hos Regenten i forrige uke. Brensmork ligger bare et kvarters kjøretur fra Eidvoll Verk der grunnlovsforhandlingene skal finne sted. Når jeg hører hvor langt fra Verket mange andre deputerte er innlosjert og den mangelfulle komfort noen må klare seg med, vil jeg absolutt si meg fornøyet med mitt kvarter.

9. april 2014

Gjest hos Christian Frederik

9. april 1814

Nå har jeg vært i Christiania et par dager. Det har vært hyggelig å treffe gamle kjente, men høydepunktet har utvilsomt vært middagsselskapet hos Hans Kongelige Høyhet prins Christian Frederik, - eller Regenten som nå er hans tittel. Vi var ganske mange som hadde den ære å sitte ved hans taffel, men han tok seg likevel tid til ta hver av oss i hånden og veksle noen ord med oss. Han ville gjerne vite hvordan reisen min hadde forløpt og spurte om hvordan den nasjonale stemningen i Råbyggelaget var. Jeg merket at jeg ble litt nervøs, så jeg svarte nok ganske kort.


Prins Christian Frederik av Danmark. Stattholder i Norge fra mai 1813

Middagen fant sted i Hans Høyhets bolig, Paléet, ned mot Bjørviken. Det er en temmelig stor bygning, men slett ikke prangende. Maten var heller ikke overdådig. Regenten ønsker nok å gi inntrykk av en viss nøysomhet nå i disse vanskelige tider. Det var som sagt, mange gjester. Hele regjeringsrådet var der, biskop Peder Bugge var der og en prest til som heter Claus Pavels. Han er visst ganske nært knyttet til Hans Høyhet. I tillegg til undertegnede deltok også en del andre deputerte på vei til Eidsvoll: Prosten Peter Hount fra Fredrikshald, men opprinnelig fra Kristiansand, byfogd Christian Diriks fra Larvik, sogneprest Hans Jacob Grøgaard fra Moland ved Arendal, lege Alexander Møller fra Arendal by og Jacob Aall.

I kretsen rundt Hans Høyhet var det en løftet stemning. I den andre enden av lokalet gikk samtalene noe mer lavmælt for seg. Det ble naturlig nok konversert adskillig om landets vanskelig situasjon, men det var likevel en merkbar optimisme i salen. De fleste så for seg at Norge vil kunne stå på egne ben. Dette var ikke en anledning der det passet seg å snakke positivt om Carl Johan, for å si det slik.



Paléet ble bygget av kjøpmannen Christian Anker midt på 1700-tallet og var kongebolig fra 1806. Paléet lå i det området som i dag er øst for Oslo Børs og vest for Jernbanetorget.

Under reisen hit har jeg hatt flere samtaler med Jacob Aall. Han er slett ikke overbevist om at den bølgen av selvstendighetstanker som vi nå opplever, er til det beste for landet. Han er mildt sagt skeptisk til Christian Frederiks ambisjoner. Noen mener at han er en slu politiker som planlegger å føre Norge tilbake til Danmark. Han er jo selv arving til den danske krone. Andre hvisker om at han er en urealistsk charlatan som ønsker å spille en helterolle i et nasjonalromatisk skuespill. Dette tenkte jeg på da jeg var på vei til kveldens selskap.

Da jeg senere på kvelden gikk tilbake til mitt losji, tenkte jeg at slike karakteristikker passer dårlig. Jeg fikk nemlig et godt inntrykk av Christian Frederik. Kanskje den diskusjon som nå rører seg om ham, egentlig er en del av et maktspill med flere dimensjoner enn jeg har innsikt i? Samtidig gjerlder det at man ikke lar seg blende av et sjarmerende vesen. Det skal bli både nyttig og hyggelig å snakke med min tidligere sjef, grev Wedel Jarlsberg, når vi kommer til Eidsvoll.

I dag tar jeg nemlig fatt på siste etappe av min reise, - til Eidsvoll!

5. april 2014

Mine medrepresentanter

Tirsdag 5. april 1814

I går reiste vi gjennem Laurvig og Jarlsberg grevskaper. Veiene her ser ut som bølger på havet nå. Sledene gikk opp og ned, støt for støt, hump i hump. Jeg var virkelig utilpass, nærmest sjøsyk, da vi endelig var fremme ved gårsdagens endestopp, skysstasjonen Fyllpå. Gården med dette pussige navnet ligger like nordvest for Tønsberg. Det var enkle forhold, men jeg skal ikke klage. Natten før bodde jeg nemlig virkelig standsmessig på Borgestad ved Porsgrunn, den fornemme eiendommen til Jacob Aalls onkel - som for øvrig også heter Jacob Aall. Det var en avstikker fra den egentlige reiserute, men absolutt verdt å bruke tid på.

Slik var reiseruten til Thomas Bryn iflg. boka til Lauritz L. Bryn fra 1940 (se  "Om innleggene" og "Om kildene"). Overnattingsstedene er markert med svarte felt. Omtalen er imidlertid uten kildehenvisninger og det er derfor usikkert om overnattingsstedene er helt korrekte.

Jeg har tidligere fortalt litt om mine medrepresentanter fra Råbyggelaget, men nå som jeg er blitt bedre kjent med dem, er det på tide å si litt mer om hva slags karer dette er. Som sorenskriver er jeg vant til å omgås bønder, men disse to er nok noe utenom det vanlige. Den mest spesielle er Ole Knutsen Tveiten fra Valle i Setesdal. Han er 56 år gammel og en pen mann til tross for en kraftig nese. Ole er en uvanlig tettbygd og sterk kar. Absolutt en man ikke legger seg ut med. Han er ikke ukjent med den heller usiviliserte skikk å avgjøre tvister med voldsomme nevekamper. For 15-20 år siden ble han selv trukket inn i et slagsmål der det også ble trukket kniv. Det endte tragisk for Oles motstander. Han satte livet til. Ole ble først dømt for drap, men saken gikk helt til Høyesterett, og der ble han frikjent fordi udåden ble regnet som nødverge.

Ole har et vinnende vesen og snakker like lett med folk enten de er husmenn eller embedsmenn. Hans kanskje noe manglende respekt for øvrighetspersoner førte en gang til rettsforfølgelse. Etter at en domsavsigelse var lest opp på et tingmøte, skjelte han ut sorenskriveren for dårlig arbeid. Dermed vanket det tiltale for injurier og saken ble tatt til retten, men det endte til slutt med forlik.

Gården Tveiten i Valle. Den eldste delen av hovedhuset skal være fra 1500-tallet. Husets 2. etasje ble kanskje bygget på nettopp i 1814. Det er i alle fall en tradisjon for at det fine gjesterommet der var noe som Ole Tveiten fikk innredet etter at han kom hjem fra Eidsvoll. Gårdstunet er nå en del av Setesdalsmuséet.


Eivind Thorkildsen Lande fra Bygland er jevngammel med Ole og har også andre likheter med ham, men om han kanskje ville tapt en nevekamp med ham, så er han flinkere med hendene på andre måter. Han er kjent som en dyktig spillemann, og han lager dessuten vakre bruksgjenstander i tre.

Eivind vokste opp i små kår og måtte tidlig ut å tjene til livets opphold på egen hånd. Før han stiftet familie reiste han mye omkring for å søke tjeneste. Han hadde således gjort seg godt kjent i både Agder og Telemark. Om vinteren hadde han flere ganger vært på skipsarbeid i Skien. Gården Lande kom han til ved å gifte seg med odelsjenta Gyro Torsdatter. Faren hennes satte seg naturlig nok i mot at hun skulle ta en slik jordløs mann, men Eivind stakk rett og slett av med Gyro. Han fortalte meg en underholdende historie om hvordan han fikk hjelp av broren til å lure foreldrene.

Ølbolle som er dekorert av Eivind Lande i 1809. Bollen er nå på Norsk Folkemuseum. Foto: Haakon Michael Harriss

I tillegg til å drive Øvre Lande og et par tilleggsbruk har han både sagbruk og smie. Dessuten har han den ansvarsfulle tjenesten som tømmermerker for kjøpmann Ole Klausen Mørch i Kristiansand. Mørch er for øvrig en av de kristiansanderne vi vil møte på Eidsvoll om noen dager.

Men i dag går reisen til Strømsø der jeg ser frem til å besøke min svigerfar Mads Lind.

1. april 2014

Endelig underveis


Fredag 1. april 1814

Nå er det åtte travle dager siden jeg sist skrev på denne bloggen. Da jeg ble valgt til det ærefulle vervet som riksforsamlingsrepresentant, var det meget som skulle ordnes på kort tid. Først måtte jeg til Arendal der jeg skulle avvikle noen rettsmøter som jeg hadde fått ansvar for. Men akk, – det tok lenger tid enn planlagt, så til tross for at jeg var der i to dager, sto de mest brysomme sakene igjen. Altså ny utsettelse til den 30. mars.

Arendal var i lang tid en av Norges aller fremste sjøfartsbyer. Byen hadde mange redere og en stor handelsflåte. En viktig eksportartikkel var tømmer og trelast fra skogene i Råbyggelaget, Nedenes og Vest-Telemark (Utsnitt av John W. Edys bilde fra 1800)
Så hjem igjen der jeg hadde knapt to dager til å forberede mitt fravær på. Jeg skulle ha med så mange slags klær: Vinterklær og sommerklær, klær for sure reisedager og for høytidelige anledninger. Jeg hadde ingen sikker informasjon om hva som skulle skje eller hvor lang tid mitt fravær ville bli. Jeg måtte også ha in mente at sledeføret kanskje ville være borte når jeg kom tilbake. I så fall må all bagasje fraktes med kløv det siste stykket. Heldigvis fikk jeg hjelp og gode råd fra Susanne.

De tjenestlige sakene som sto for døren, skulle overlates til sorenskriver Andreas Kjørboe i Vestre Råbyggelaget, men da han bor langt unna, hadde vi gjort en avtale om at min 18 år gamle skriverdreng Hans Gottfried Wang skulle være hans nestkommanderende. Han måtte som sådan ta ansvaret for en del av de daglige oppgaver på kontoret her i Herefoss. Bl.a. er det innkalt en rekke vitner som kort tid etter min avreise er ventet til Nes for å gjennomgå avhør i en omfattende sak. Hans Gottfried vil sikkert gjøre en god jobb, men han måtte få en grundig orientering, – ikke minst om grensene for sine fullmakter.

Det siste problemet som måtte løses før min avreise, var behovet for reisepenger. Reisen skulle skje på det offentliges bekostning, men jeg skulle legge ut både for meg selv og mine medrepresentanter fra Råbyggelaget. Det var mer enn min kasse kunne tåle. Løsningen ble å sende skriverdrengen ut på nok en ekspressreise til stiftamtmannen i Kristiansand. Han reiste fra Herefoss på mandag og var tilbake tirsdag eftermiddag med en anvisning på 200 daler.

Avskrift av brevet fra stiftamtmann Schouboe. En anvisning på 200 riksdaler N.V. tilsvarte ca. 100 riksdaler sølvverdi eller ca. 50 bancodaler. Det var Napoleonskrigen og den vanskelige kommunikasjonen med Danmark som hadde gjort det nødvendig å utstede nye valutaenheter. Dette var også noe av årsaken til den konflikten som kom opp for bytingsretten i Arendal.

Tirsdag kveld kom så de to herrer Eivind Torkjellsen Lande og Ole Knutsen Tveiten fra Vestre Råbyggelaget for å reise sammen med meg til Eidsvoll. Grytidlig dagen efter la vi i vei med Arendal som første stopp. Der måtte mine reisekamerater ta seg en fridag mens jeg satte retten i Arendal byting med ingen ringere enn byfogden selv, kanselliråd Nils Berg, og en av byens fremste kjøpmenn, Peter Herlofsen, på tiltalebenken. Saken skal jeg ikke beskrive i detalj, men det dreide seg om manglende oppfyllelse av avtaler av økonomisk karakter. Tvisten skyldes endringen av pengesystemet i 1813 med introduksjon av de nye riksbankdaler samtidig som de gamle riksdaler fortsatt er i bruk. De høye herrer hadde lest de aktuelle kontrakter med et skrått blikk og tolket alt til fordel for seg selv. Det var ikke holdbart.

Målet for neste etappe på reisen var Nes jernverk. Der møtte vi en forsamling av deputerte fra Nedenes amt og Arendal by: Jernverkseieren selv, Jacob Aall, sogneprest Hans Jacob Grøgaard fra Vestre Moland, lensmann Thor Reiersen Lilleholt fra Holt og distriktslege Alexander Christian Møller fra Arendal. Nå har vi gjort unna én etappe til og jeg befinner meg på Egelands jernverk i Søndeled. Det har vært en sur dag med mye regn, – men vi er underveis!

Den herskapelige boligen til eieren av Nes jernverk