Thomas Bryn var sorenskriver i Østre Råbyggelaget (Aust-Agder) fra 1810 til 1816 og representerte Råbyggelagets amt på Eidsvoll i 1814. Denne bloggen dreier seg om hvordan han opplevde dette historiske året på den private, den embetsmessige og den nasjonale arena.

11. mai 2014

Dag 25: De første paragrafer er antatt

Onsdag 4. mai 1814

Dagens møte i Riksforsamlingen ble innledet med en utførlig orientering om arbeidet med Konstitusjonskomitéens grunnlovsforslag. Det ble også opplest et antall alternative grunnlovsforslag som bl.a. representantene Hegermann, Weidemann, Koren og Lysgaard hver for seg hadde fremlagt. Derefter ble Komitéens forslag med de tidligere kunngjorte 115 paragrafer opplest. Før diskusjonen om de enkelte paragrafer kunne begynne, ble de deputerte oppfordret til å rette oppmerksomheten mot innholdet i paragraftekstene i stedet for å spille tid på stil og form. Efter at alle paragrafer er gjennemgått, vil en redaksjonskomite uansett gjøre endringer i paragrafenes orden og form.

Jeg har fra disse diskusjoner skrevet en ganske utførlig dagbok som er gjengitt in extenso annet sted. Jeg vil derfor her innskrenke meg til et kortere referat med noen sitater fra dagboken. Disse vil nedenfor bli skrevet med kulørt skrift.

§ 1
Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige, dets Regieringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.

Dette tilsvarer den tidligere vedtatte grunnsetning. Ingen hadde noe å tilføye og paragrafen ble antatt.

§ 2
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. Alle christelige Religions-Secter tilstædes fri Religions-Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Denne paragraf forårsaket en del engasjerte innlegg. Noen talte for noe mer toleranse i denne pragraf, mens andre hadde trang til å øse av sin kunnskap om forskjellige religiøse grupper.

Hount fant at siste del av 2. ledd ikke vel kunne forenes med den toleranse og humanitet som begynnelsen inneholder og mente at det burde gjøres unntak for jødene således som han hadde foreslått før.

Christie mente at kun kristne sekter burde tillates å utøve sin religion offentlig. Ellers ville nordmannen med sin frie og til fantasi hengivne ånd kunne forledes til forfall. Han mente også at jesuitter og munker, - som er like farlige for religionen som for Staten, også burde nektes adgang til riket. Han foreslo at slutningen av §2 ble forandret således: "vide Tillægget i Udkastet".

Middelfart mente at den katolske kirkes skikker eller gudstjeneste efter sin sanselige og mystiske beskaffenhet snarere kunne føre til forfall enn den muhammedanske og andre hedenske religioner da disse kirkeskikker er meget enkle. Han mente også at det var unødvendig å utelukke jesuittene fra riket siden denne orden nå ikke eksisterer.

Diriks anmerket at jesuittene igjen er oppstått, og at de i forrige århundrede gjorde forsøk på å verve proselytter for den katolske religion i Sverige og Hannover.
Efter avstemning ble det med 94 stemmer vedtatt at §2 skulle få et tillegg slik Christies hadde foreslått, nemlig: «... Munkeordener maae ikke taales, og Landets Indbyggere som bekiende sig til Statens offentlige Religion, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme».

§ 3
"Vi .......... af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge".

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§4
Kongen skal stedse have bekiendt og bekiende sig til den evangelisk lutherske Religion, haandhæve og beskytte den.

Noen representanter mente at paragrafen gikk for langt i å kreve at en konge alltid (stedse) skal ha bekjent seg til den lutherske religion. Grøgaard spurte for spøk om man også skulle tolke nyfødte barns første skrik for å finne ut av deres trosbekjennelse. Paragrafen ble imidlertid stående uforandret.

§ 5
Kongens Person er hellig. Han er ophøjet over Daddel og Anklage. Ansvarligheden paaligger hans Raad.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 6
Saasnart Kongen, som myndig, tiltræder Regieringen, aflægger han for Stor-Thinget følgende Eed: «Jeg lover og sværger at ville regiere Kongeriget Norge i Overeenstemmelse med dets Constitution og Love; saa sandt hielpe mig Gud og hans hellige Ord.» Er intet Stor-Thing paa den Tid samlet, nedlægges Eeden skrivtlig i Statsraadet og gientages højtidelig af Kongen for første Stor-Thing.

Efter en kort diskusjon ble det votert og forslaget fikk mer enn 2/3 av avgitte stemmer. Paragrafen ble således antatt.

§7
Arvefølgen er lineal og agnatisk; saaledes at kun Mand af Mand kan arve Tronen. Den nærmere Linie gaaer for den fiernere, og den ældre i Linien for den yngre.

Til denne paragraf talte flere for at den burde utvides slik at kvinneledd kunne være en del av arvefølgen når det måtte være påkrevet, altså en agnatisk-kognatisk arvefølge.

Christie: Arvefølgen burde være agnatisk-kognatisk, for så lenge som mulig å unngå at en ny kongeætt må velges.
Roggert: Den agnatisk-kognatiske arvefølge kunne ha den følge at en sønn av en fyrstedatter som var i ekteskap med en privatperson, kom på tronen. Den rene agnatiske suksesjon har vært gjeldende i Norge i 500 år. Det eneste avviket herfra skjedde med Kong Sverres dattersønn, men dette ble siden erklært for ulovlig.
Med et flertall på 105 stemmer ble Komitéens forslag antatt.


§ 8

Den udvalgte Konges i lovligt Egteskab avlede mandlige Livsarvinger ere arveberettigede i den Orden forrige § foreskriver, saa at Riget stedse bliver udeelt hos Een, hvorimod de øvrige Prindser, til hvilke Tronen ved Arv kan komme, bør nøjes med den dem af Stor-Thinget tilstaaende Appanage, indtil Arve-Ordenen kommer til dem.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 9
Blandt arveberettigede regnes ogsaa den Ufødte, saa at, om han, først efter Faderens Død fødes til Verden, nyder han dog strax sit til børlige Sted i Arve-Linien.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§10
Naar en til Norges Trone arveberettiget Prinds fødes, skal hans Navn og Fødselstid tilkiendegives førstholdende Stor-Thing og antegnes i dets protocol.

Koren spurte om ikke prinsens Fødsel også skulle antegnes på et annet sted enn i protokollen. Denne kunne komme bort og vidnesbyrdet dermed tapes.

Diriks påpekte at der jo var over hundrede vitner.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 11
Er ingen arveberettiget Prinds til, kan Kongen foreslaae sin Efter følger for Stor-Thinget, som enten antager eller forkaster Forslaget.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§12
Er nærmeste Tronarving, ved Kongens Død, umyndig, fører Enkedronningen, om hun er Kongens kiødelige Moder, saalænge hun forbliver Enke, Regieringen i Forening med Statsraadet, inntil Kongen vorder myndig. Er saadan Enkedronning ej til, da føres Regieringen, paa samme Maade, af den nærmest arveberettigede Prinds, som da er over 25 Aar gammel,- under Titel af: Regent. Hvis Regentskabet er tilfalden en fiernere i Arve-Ordenen paa Grund af, at den nærmere ej var fuldmyndig, da skal den første fravjge det for den sistnævnte, saasnart denne har opnaaet 25 Aars Alder.
I disse Tilfælder affattes Beslutningerne i Statsraadet  efter de fleste Stemmer, og har Enkedronningen, eller i Mangel af hende, Regenten, tvende Stemmer.

Hegermann hadde kommet med forslag til en tilføyelse som ble opplest. Derefter ble det en viss diskusjon.

Wedel Jarlsberg: Enkedronningen burde ikke burde ha del i Regjeringen fordi det forekom ham å være uverdig for menn å bli behersket av en kvinne. Sådant stemmer dessuten ikke overens med en ren agnatisk arvefølge.

Rein: Da en enkedronning vil delta i Regjeringen i hennes sønns sted, måtte det antas at hun på grunn av den naturlige kjærlighet vil regjere slik at landet kan overgis til sønnen i den mest lykkelige tilstand. Hendes makt kan dessuten ikke sies å være for stor da hun ikke vil ha flere stemmer enn den første statsråd efter §13 og Presidenten i denne forsamling.

Hegermann: Den nærmest arveberettigede prins burde tiltrede Regentskapet fra sitt 18. år og med samme makt som er tilstått Kongen fra sitt 25. år.
Voteringen viste at mer 2/3 av forsamlingens medlemmer stemte for å anta Komitéens forslag.

§13
Er ingen saadan fuldmyndig Prinds til, fører Regentskabet af Statsraadet i Forening med de Mænd, som Stor-Thinget maatte finde det fornødent at tilforordne. I saa Tilfælde har den første af Statsraadets Medlemmer Forsædet og tvende Stemmer.

Efter en lengre diskusjon ble forslaget antatt med en tilføyelse til første setning: «... fornødent at tilforordne under Ansvar efter § ..». Paragrafens nummer settes inn når dette senere blir klart.

§14
De i § 13 fastsatte Bestemmelser gielde ligeledes, i Tilfælde af, at Kongen ved Sinds- eller Legems-Svaghed bliver uskikket til Regieringen, eller er fraværende fra Riget.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§15
De, som i Følge foranførte, anordnes til at forestaae Regjeringen, medens Kongen er umyndig, fraværende, eller paa anden Maade ude af Stand til selv at regiere, skulle for Stor-Thinget aflægge følgende Eed :
«Vi love og sværge, at ville forestaae Regieringen i Overeensstemmelse med Constitutionen og Lovene, saa sandt hielpe os Gud og hans hellige Ord».

Grøgaard: Regjeringspersonalet burde sverge hver for seg og ikke – som bestemmelsene synes at forutsette – alle på en gang.
Grøgaards forslag ble tatt til følge. Paragrafen ble enstemmig antatt med denne tilføyelse «(skulle for Stor-Thinget) hver for seg (aflægge følgende Eed)».

§ 16
Saasnart deres Statsbestyrelse ophører, skulle de aflægge Kongen og Stor-Thinget Regnskab for samme.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§17
Nærmeste Tronarving, om han er den regierende Konges Søn, fører Titel af Kronprinds til Norge. De øvrige Kongelige Børn kaldes: Prindser og Prindsesser.

Hegermann foreslo at titlene Prins og Prinsesse også måtte tilkomme Kongens Efterkommere i andre og tredje ledd osv. og sidelinjene. 

Efter noen debatter, ble tillegget antatt. 

§18
Ingen Prinds af Blodet maae forlade Riget, gifte sig, eller begive sig i fremmed Tieneste, uden Kongens Tilladelse. Handler han her imod, forbryder han sin Ret til Kronen.


Koren: Den myndige Prins må kunne gifte seg efter eget ønske.
Wedel Jarlsberg: Det var godt at Kongen i alle tilfelle skulle samtykke giftermålet, og at ikke prinsene, – som man har sett eksempel på – skulle velge altfor langt under deres stand.
Paragrafen ble enstemmig antatt.

§19
De Kongelige Prindser og Princesser skulle for deres Personer ikke svare for andre Dommere, end Kongen eller hvem han dertil forordner.

Efter en kort diskusjon ble det votert og Komitéens forslag ble antatt med mer 2/3 flertall.


§20
Kongen er myndlig, naar Han har fyldt det attende Aar. Saa snart Han er indtraadt i det nittende Aar erklærer han sig offentligen: at være myndig.

Wedel Jarlsberg: Det ville være farlig og upassende å la seg regjere av et barn, – som man vel ennå her i vårt Norden kan kalle en gutt på 18 år. Han foreslo en myndighetstermin på 21 år.
 Hegermann og flere: Det er for å unngå de mulige farlige følger av en lang mellemregjering at myndighetsalderen var bestemt til det 18. år. 
Efter votering herover ble bestemt at Kongen først er myndig når han har fylt 20 år. jeg stemte for 21 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Her kan du skrive spørsmål og kommentarer til innleggene: