Thomas Bryn var sorenskriver i Østre Råbyggelaget (Aust-Agder) fra 1810 til 1816 og representerte Råbyggelagets amt på Eidsvoll i 1814. Denne bloggen dreier seg om hvordan han opplevde dette historiske året på den private, den embetsmessige og den nasjonale arena.

22. mai 2014

Dag 42: Avreise

Lørdag 21. mai 1814

Mine huskamerater, Peter Magnus Ulrik Hount og Jens Erichstrup, og jeg selv brøt opp fra vårt losji på Brennsmork i dag. Vi hadde et hyggelig måltid med vår husvert kaptein Fredrik Selmer, og derefter ble vi enige om regningen for oppholdet på gården. Vi gjester hadde selv oppsummert servicen slik:

Kvitteringen for oppholdet på Brennsmork fra Bryn, Hount og Erichstrup. Originalen finnes i Riksarkivet og en extenso avskrift finnes under "Originaldokumenter".


Teksten lyder omtrent slik:
Hos Kaptein Selmer på Brennsmork har undertegnede vært innkvartert, Hount og Bryn fra 9. april til dato og Erichstrup fra den 16. april til dato. I denne tiden har vi fått smør, ost og kjøtt til smørbrød morgen og aften, fløte og melk til kaffe og te, og middagsmat tre ganger. Vi har ikke betalt for dette, hverken for kost eller losji. Brennsmork 21. mai 1814.
Men den gode kaptein var ikke helt fornøyet med detaljene. Han minnet oss om at vi noen dager også hadde fått egg til frokost og risengrynsgrøt til aftensmat. Dessuten ville han ha betalt for klesvask. Vi ble enige om at han kunne tilføye dette på regningen som han sluttelig skulle levere til administrasjonen på Verket.

Da dette var avklart, tok vi fatt på den lange veien hjem til våre kjære.

.


Dag 41: Broderkjeden

Fredag 20. mai 1814

I dag skulle det hele avsluttes. Et par formaliteter sto igjen, men dagen vil bli husket som en dag for oppbrudd og forsoning. Oppbrudd fordi mange skulle begynne på sine hjemreiser efter middag. Forsoning fordi mange representanter som under forhandlingene hadde stått på hver sin side og sagt vonde ord om motparten i kampens hete, rakte frem hendene og ønsket hverandre alt godt.

Efter vårt siste middagsmåltid sammen, gikk vi for siste gang opp i Rikssalen. Der ble protokollen lest opp og undertegnet av samtlige. Derefter holdt Presidenten en kort tale der han oppfordret oss til å skilles uten nag, da vi alle hadde hatt det samme mål, selv om vi hadde vært uenige om midlene. Denne oppfordring ble besvart med spontane rop fra alle kanter: "Alt glemt! Alle Venner! Hell for gamle Norge!" samt hurra-rop og håndklapp.

Den blide og vennlige sjøoffiser Jens Fabricius, som i tiden her på Eidsvoll ikke hadde sagt ett uvennlig ord om noen, men kun holdt seg til sak, oppfordret nå forsamlingen til å danne en vennskapskjede i Rikssalen. Vi knyttet en sammenhengende kjede ved å holde hverandre i hendene med armene i kors over brystet. Slik sto vi og sa i kor:

Enig og tro inntil Dovre faller!


Det var som en tung bør hadde falt av våre skuldre. Nå kunne vi skilles i fellesskapets ånd uten for mye tanker på de harde ord som tidligere hadde vært uttalt i denne sal i løpet av vår 40 dagers dont her på Eidsvoll Verk.     

19. mai 2014

Dag 40: Prinsen blir Konge

Torsdag 19. mai 1814

I dag møtte Riksforsamlingens medlemmer nærmest i gallaantrekk - offiserene i sine uniformer og prestene i prestekjoler, andre i embedsmannskledninger eller selskapsantrekk efter hva man hadde  tatt med seg til Eidsvoll. Nå skulle Christian Frederik bekrefte at han ville påta seg den tunge oppgaven å være Norges Konge.

Prinsen holdt en kraftfull og vakker tale og forkynte at han ville motta kronen som et fritt folk nå rakte ham. Derefter sverget han sin ed til konsitusjonen. Presidenten, professor Sverdrup, sto nå opp og oppfordret forsamlingen til å sverge troskap til vår nye konge. Det var et beveget øyeblikk og mange øyekroker var fuktige. Og dermed var prinsen blitt konge.



Da seremonien gikk mot slutten, nærmest ropte forsamlingen ut: «Gud velsigne gamle Norge og dets elskede Konge Christian Frederik!» I det samme lød kanonenes torden og hurrarop fra militæravdelingen utenfor.

Omkring klokken 1 kjørte vi til Eidsvoll kirke der Leganger holdt gudstjeneste. Efterpå var det servering i prestens have. Kongen spiste i lysthuset med noen av de fornemste tilstedeværende. Ved middagen som ble servert da vi kom tilbake til Eidsvoll Verk, var stemningen høy. Det ble sunget nye og gamle sanger: «Stig, Christian op paa Haralds Stol», «Storm-March» og «Normænds Ønsker». Og det ble skålt for vår nye konge. I dag var det ingen tvistigheter imellem de deputerte.

18. mai 2014

Dag 39: Grunnloven signeres

Onsdag 18. mai 1814

Dagens møte i Rikssalen ble innledet med en sak som gjaldt Finanskomitéens arbeide og en del andre saker. Derefter tok man fatt på dagens høytidelige gjerning, nemlig signering av et renskrevet eksemplar av vår nye konstitusjon. Én efter en kom de deputerte frem for å skrive sitt navn og sette sitt segl på dokumentet.


Den første side med signaturer. Teksten lyder: "Vi Undertegnede, Kongeriget Norges Repræsentantere, erklærer herved denne Constitution, som af Rigsforsamlingen er antaget, for Kongeriget Norges Grundlov, hvorefter alle og enhver sig have at rætte. Dets til bekræftelse under vor Haand og Seigl. Ejdsvold d. 17de May 1814". Derefter kommer underskrifter og segl til Akershus Amts Deputerte: Peder Anker, Christian Magnus Falsen, Christian Christensen Kollerud.

Underskriftsprosedyren gikk for øvrig ikke helt uten problemer. Det viste seg bl.a. at det var en del som ikke hadde fått med seg seglstempel eller signetring da de reiste til Eidsvoll. I noen tilfelle ble problemet løst ved at samme stempel ble brukt av flere. Således lånte jeg mitt seglstempel ut til amtmann Claus Bendeke. Vi har jo begge efternavn på B.

Et annet problem var at prosessen tok temmelig lang tid. Det var derfor ikke alle som rakk å undertegne denne dag. De gjenværende ble pålagt å møte neste dag kl 9.

Min underskrift med segl på grunnlovsdokumentet

17. mai 2014

Dag 38: Kongevalget

Tirsdag 17. mai 1814

Dagen begynte med opplesning av noen forslag som var innkommet fra enkelte deputerte. Forslagene ble dels overlatt til redaksjonskomitéen dels til det første ordinære Storting.

Det neste punkt var valg av Konge. Tollprokurør Omsen som var medlem av konstitusjonskomitéen og sognet til det såkalte Unionspartiet i Riksforsamlingen, foreslo at kongevalget ble utsatt. Falsen, Rambech og Jersin leste opp en betenkning som gikk ut på at kongevalget måtte skje straks.  Ved votering ble dette siste forslag tatt til følge.

Valget skjedde på den måten at enhver representant skulle diktere sitt valg til protokollen. De to representanter som avga sine vota først, var ingen ringere enn kammerherre Peder Anker og sorenskriver Christian Magnus Falsen. Da disse to var fremtredende eksponenter for hver sin fløy, kan det være av interesse å gjengi hva de dikterte:

Anker: Da vi alle ere uvidende om vores nærværende politiske Stilling i Europa, saa troer jeg det er rigtigst og forsigtigst ikke at stemme for noget Kongevalg i dette Øjeblik, men derimod anholde hos PrindsRegenten at han, indtil videre, vedbliver Bestyrelsen af Kongeriget Norge efter den af Rigsforsamlingen sanctionerede Constitution. Efterat denne min Mening var anført til Protocollen fandt Rigsforsamlingen, som Lov, at jeg skulde nævne en Konge; og vælger jeg da naturligviis PrindB Christian Frederik.

Falsen: Jeg vælger strax Prinds Christian Frederik baade fordi jeg troer at han er den eneste, der kan redde Staten fra Anarchie og fordi jeg veed at det, saavidt min Kundskab strækker, er Nationens almindelige Ønske. Jeg vælger Ham saameget hellere som hans Egenskaber dertil, etter min Overbeviisning, fuldkommen qvalificere ham.

Derefter fulgte de øvrige vota som naturlig nok og heldigvis var langt kortere. Flere av Unionspartiet ga uttrykk for det samme som Anker, nemlig at valget burde utsettes, men når det ikke var flertall for dette, så støttet man Christian Frederik. Selv stemte jeg ganske enkelt slik:

Bryn: Hans Kongelige Højhed Prinds Christian Frederik vælges til Norrigs Konge i Overeensstemmelse med den her antagne Constitution

Da alle hadde avgitt sin stemme, kunngjorde Presidenten at prins Christian Frederik var enstemmig valgt til Konge av Norge. Forsamlingen reiste seg da og utropte:
Lenge leve Norges utvalgte Konge!
 Derefter skulle det velges en deputasjon som formelt skulle overlevere Riksforsamlingens avgjørelse i denne sak til Hans Kongelige Høyhet personlig. Dette valg ble overlatt til Presidenten som denne dag var professor Sverdrup. Deputasjonen besto av 21 personer, og jeg selv hadde æren av å være blant de utvalgte. Vi fikk straks audiens. Presidenten holdt en kort tale og overrakte vår nye Konge dokumentet som meddelte resultatet av valget. Christian Frederik var tydelig rørt og holdt en liten takketale der han bl.a. sa at:
«Det verk er fullført som skal grunnfeste det norske folks lykke. Konstitusjonen er et Palladium for folkets frihet, som selv urettferdighet og vold ikke ustraffet skal overlaste».

Dag 37: Grunnloven er ferdig

Mandag 16. mai 1814

Møtet i Riksforsamlingen ble i dag avsluttet med opplesning av Redaksjonskomitéens forslag til grunnlov for Norge i 110 paragrafer. Ingen hadde innvendinger til forslaget. Dermed har vårt land i praksis fått en ny Konstitusjon! 

Dag 36

Søndag 15. mai 1814

Redaksjonskomitéen har arbeidet intenst med å få ferdig en endelig versjon av grunnloven. For øvrig skjedde ikke mye som er verdt å berette om denne dag.

Dag 35

Lørdag 14. mai 1814

Et spørsmål om skattlegging ble diskutert. Flere detaljer vil følge senere

Dag 34

Fredag 13. mai 1814

Finanskomitéens innstilling ble koimmentert med en rekke innlegg. Mer om dette senere

Dag 33

Torsdag 12. mai 1814

Dagen gikk med til å studere finanskomitéens forslag. Mer om dette kommer senere

Dag 32

Onsdag 11. mai 1814

I dag ble rettsvesenet og enkelte viktige prinsipper for lovverket diskutert. Mer om dette senere.

Dag 31

Tirsdag 10. mai 1814

I dag ble valgordningen og Stortingets organisering diskutert. Flere detaljer vil komme senere

Dag 30: Mer om embedsmenn og stemmerett

Mandag 9. mai 1814

I dag fortsatte diskusjonen av §53 om hva som skal menes med begrepet "norsk borger". Dette har iflg. §39 blant annet betydning for hvem som kan ansettes i embetsstillinger. Konstitusjonskomitéen fremla på grunnlag av gårsdagens forhandlinger et forslag til ny tekst. Da denne etter fleres mening i for stor grad åpnet for at utlendinger kunne bli godkjent som norske borgere, ble det også i dag diskusjon om denne paragrafen. Jeg holdt selv et lengre innlegg i debatten.

Konstitusjonskomitéen la derefter frem et noe endret forslag til §54 om stemmeretten. Også om dette forslaget ble det noe diskusjon. Til slutt behandlet vi komitéens forslag til §§55-59 med bl.a. bestemmelser om organiseringen av valgene til nasjonalforsamlingen.

Ved behandlingen av den omstridte §53 foreslo Konstitusjonskomitéen at denne paragrafens innhold ble flyttet til §39 med denne ordlyd:


§ 39
Kongen vælger og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle gejstlige, civile og militaire Embedsmænd. Til Embeder i Staten skulle alene udnævnes de norske Borgere, som bekjende sig til den evangelisk Lutherske Religion, have svoret Constitutionen Troeskab og tale Landets Sprog, samt:

a) ere fødte i Riget af Forældre, der da vare Statens Undersaatter; eller
b) ere fødte i fremmede Lande af norske Forældre, som paa den Tid ikke vare en anden Stats Undersaatter; eller
c) som nu have stadigt Ophold i Riget; eller
d) som herefter opholde sig der i 10 Aar; eller
e) som af Storthinget vorde naturaliserede
Dog kunne Fremmede beskikkes til Professorer, Lærere ved lærde Skoler, Læger og Consuler paa fremmede Steder. De Kongl. prinser maae ej beklæde civile Embeder.
Da dette forslag var presentert, var det særlig sorenskriver Weidemann og jeg selv som tok til motmæle. Weidemann foreslo til pkt. c) at kun de fremmede som nå oppholder seg i landet og har sverget ed til Norges selvstendighet burde ha samme rettigheter som de innfødte nordmenn, og ikke de som ville vente og se hvordan det gikk med landets selvstendighet. Om pkt. d) og e) mente han at fremmede heretter måtte aldeles utelukkes fra embeder for å forebygge at vi får tyskere til oberster og hollandske kaperkapteiner til byskrivere, og at innfødte genier blir fortrengt til stillinger i Kautokeino! [Det som er skrevet med rødt, er som vanlig hentet fra min dagbok].

Som nevnt innledningsvis holdt jeg selv et lengre innlegg der jeg argumenterte sterkt for at bare norske borgere kunne ansettes i embedsstillinger. Her er noen utdrag av innlegget, som også ble levert skriftlig [se under Originaldokumenter]:

Jeg kan fremdeles ikke bifalle at utlendinger for adgang til Statens offentlige embeder unntagen som professorer og leger (...). En fortegnelse over de i Norge værende kandidater, danske jurister, personelle kapellaner og overflødige sakførere, - og over de nordmenn som av nødvendighet befinner seg i København, og som alle nå visst nok skynde seg tilbake til sitt kjøre fødeland, ville man uten tvil finne antallet tilstrekkelig.

Den i går fremsatte begrunnelse om at en dansk embedsmann etter vielse med en norsk fruentimmer, kunne ønske seg ansatt i Norge, kan neppe komme i betraktning. Slike tilfeller ville bli sjeldne da kvinnen vanligvis flytter til mannen og ikke omvendt.

Skulle vi nu få danske statsråder og danske overøvrigheter, ville vi komme under en slags dansk regjering som vi ikke trenger. Skal vi være selvstendige, bør vi være til gagns og ikke la oss regjere og kommandere av utledninger.

Konstitusjonskomitéens forslag ble tatt opp til votering, og alle underpunktene a) - e) ble vedtatt. Pkt. d) dog mot 36 stemmer.


. 
§ 52
Saasnart Tronarvingen har fyldt sit attende Aar er kan berettiget til at tage Sæde i Statsraadet, dog uden Stemme eller Ansvar
 
Denne paragraf ble enstemmig antatt.
§53
Norsk Borger er, efterat have svoret Constitutionen, enhver der har fyldt det 18de Aar, taler Landets Sprog, enten er indfødt af norske Forældre eller har været bosat i Riget i fem Aar. De fremmede, som nu ere bosatte i Riget og sværge Constitutionen, samt de nu ansatte Embedsmænd ansees for norske Borgere
Til denne sak hadde jeg selv skrevet og innlevert en forestilling der jeg argumenterte sterkt for innfødsretten, dvs. at bare innfødte nordmenn kan ansettes som embedsmenn. Jeg gjorde likevel unntak for professorer og leger da vi på disse områder ennå en tid vil være avhengige av utenlandske fagpersoner. Fra denne forestilling gjengir jeg noen avsnitt nedenfor. Hele mitt skriftlige innlegg finnes under Originaldokumenter:

Norge og Danmark utgjorde én stat, ett moralsk legeme, som for alle innvortes og utvortes anliggender skulle ha felles interesse. Ikke desto mindre ble Norges nytte i mange og viktige henseender forsømt og tilsidesat.

Norges sønner kunne ikke fullføre sin videnskapelige utdannelse i fødelandet selv, for dette ble lenge, mot Nordmannens ofte gjentagne røst, nektet et Universitet.

Nye nærings- og industrigrener, handel og skipsfart måtte ikke utvikle seg her, for Danmark ville beholde og beholdt alle slike mulige fordeler for seg selv.

Normennenes private saker og anliggender, så vel som det som angikk det offentlige, ble i alminnelighet behandlet langsomt og likegyldig, eller tildels henlagt uten avgjørelse.

Spør man nå efter årsaken, må denne, efter min mening, unektelig søkes i at nordmenn kun såre sjelden hadde adgang til Statens viktigste embeder.



Jeg konkluderte mitt innlegg med å foreslå flg. tilføyelse til § 53:

«Dog skal ingen Udlænding, under Navn af Norsk Borger, og enten han har opholdt sig Iænge eller kort i Norge, men allene Norsk Indfødte, og de der ere fødte af Norske Forældre, der enten nu opholde sig, eller efterlade sig Ejendomme og Besiddelser i Norge, have Adgang til Statens offentlige Embeder, undtagne Professorer og Læger, hvortil Udlændinge maae beskikkes, saalænge de tilkommende Storting eller lovgivende Repræsentant- Forsamlinger finder saadan Undtagelse nødvendig og passende».

Det ble også lest opp innlegg fra Jørgen Aall og prost Middelfart. Den efterfølgende debatt endte med at Konstitusjonskomitéen ble bedt om å komme med en ny innstilling til denne paragraf.


§ 54
Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar. Derfra undtages:
1) De, der nyde Understøttelse af Fattigvæsenet
2) Tienestetyende, og de, som blot leve af Dag-Arbeide
3) Haandverkssvende og Drenge
4) Fabrik-Arbeidere, og Huusmænd som ikke eje deres paaboende Pladser
5) Matroser og Soldater, som ikke have faste Ejendomme
Flere mente at bare de som var i besittelse av fast eiendom burde være stemmeberettiget. Den efterfølgende diskusjon konkluderte også med at paragrafen ble returnert til Konsitusjonskomitéen for ny overveielse.

Dag 29: Statsborgerskap og embedsmenn

Søndag 8. mai 1814

I dag holdt jeg mitt hovedinnlegg ved Riksforsamlingen. Den arroganse som man ofte har kunne føle hos det danske embedsverk og hos mange av de dansker som bekler embedsstillinger i Norge, har overbevist meg om at det hadde vært best om embedsstillinger var forbeholdt norske borgere. Til diskusjonen av § 53 leverte jeg derfor inn en skriftlig forestilling.

Jeg var ganske nervøs da min forestilling ble lest opp, og mye kunne sikkert ha vært sagt bedre, men jeg var likevel fornøyet med mitt innlegg. Min meningsfelle i mange spørsmål, Jacob Aall, var slett ikke fornøyet. Men det er vel greit at vi ikke er enige i ett og alt.
  

§ 51
Statsraadets Medlemmer og de Embedsmænd, som ere ansatte ved dets Contoirer, Gesandter og Consuler, Over-Øvrigheds-Personer, Regimenters og andre militaire Corpsers Chefer, Commandanter i Fæst ninger, og Højstbefalende paa Krigsskibe kunne, uden foregaaende Dom, afskediges af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets Betænkning. Hvorvidt Pension bør tilstaaes afskedigede Embedsmænd afgiøres af det næste Stor-Thing; imidlertid nyde de to tredie Dele af deres forhen havte Gage. Andre Embedsmænd maae ej uden efter Dom afsættes, ej heller mod deres Villie forflyttes.

Det ble diskusjon om flere detaljer i denne paragraf der jeg har notert meg at Dahl, Heiberg, Diriks, Sverdrup og Hount hadde vektige innlegg. Paragrafen ble til slutt antatt med to endringer. For det første ble «Over-Øvrigheds-Personer» endret til «civile og gejstlige Over-Øvrigheds-Personer». For det annet ble begynnelsen av nest siste setning endret til «Hvorvidt Pension bør tilstaaes de saaledes afskedigede Embedsmænd». 


§ 52
Saasnart Tronarvingen har fyldt sit attende Aar er kan berettiget til at tage Sæde i Statsraadet, dog uden Stemme eller Ansvar
 
Denne paragraf ble enstemmig antatt.

§53
Norsk Borger er, efterat have svoret Constitutionen, enhver der har fyldt det 18de Aar, taler Landets Sprog, enten er indfødt af norske Forældre eller har været bosat i Riget i fem Aar. De fremmede, som nu ere bosatte i Riget og sværge Constitutionen, samt de nu ansatte Embedsmænd ansees for norske Borgere

Til denne sak hadde jeg selv skrevet og innlevert en forestilling der jeg argumenterte sterkt for innfødsretten, dvs. at bare innfødte nordmenn kan ansettes som embedsmenn. Jeg gjorde likevel unntak for professorer og leger da vi på disse områder ennå en tid vil være avhengige av utenlandske fagpersoner. Fra denne forestilling gjengir jeg noen avsnitt nedenfor. Hele mitt skriftlige innlegg finnes under Originaldokumenter:

Norge og Danmark utgjorde én stat, ett moralsk legeme, som for alle innvortes og utvortes anliggender skulle ha felles interesse. Ikke desto mindre ble Norges nytte i mange og viktige henseender forsømt og tilsidesat.

Norges sønner kunne ikke fullføre sin videnskapelige utdannelse i fødelandet selv, for dette ble lenge, mot Nordmannens ofte gjentagne røst, nektet et Universitet.

Nye nærings- og industrigrener, handel og skipsfart måtte ikke utvikle seg her, for Danmark ville beholde og beholdt alle slike mulige fordeler for seg selv.

Normennenes private saker og anliggender, så vel som det som angikk det offentlige, ble i alminnelighet behandlet langsomt og likegyldig, eller tildels henlagt uten avgjørelse.

Spør man nå efter årsaken, må denne, efter min mening, unektelig søkes i at nordmenn kun såre sjelden hadde adgang til Statens viktigste embeder.



Jeg konkluderte mitt innlegg med å foreslå flg. tilføyelse til § 53:

«Dog skal ingen Udlænding, under Navn af Norsk Borger, og enten han har opholdt sig Iænge eller kort i Norge, men allene Norsk Indfødte, og de der ere fødte af Norske Forældre, der enten nu opholde sig, eller efterlade sig Ejendomme og Besiddelser i Norge, have Adgang til Statens offentlige Embeder, undtagne Professorer og Læger, hvortil Udlændinge maae beskikkes, saalænge de tilkommende Storting eller lovgivende Repræsentant- Forsamlinger finder saadan Undtagelse nødvendig og passende».

Det ble også lest opp innlegg fra Jørgen Aall og prost Middelfart. Den efterfølgende debatt endte med at Konstitusjonskomitéen ble bedt om å komme med en ny innstilling til denne paragraf.


§ 54
Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar. Derfra undtages:
1) De, der nyde Understøttelse af Fattigvæsenet
2) Tienestetyende, og de, som blot leve af Dag-Arbeide
3) Haandverkssvende og Drenge
4) Fabrik-Arbeidere, og Huusmænd som ikke eje deres paaboende Pladser
5) Matroser og Soldater, som ikke have faste Ejendomme
Flere mente at bare de som var i besittelse av fast eiendom burde være stemmeberettiget. Den efterfølgende diskusjon konkluderte også med at paragrafen ble returnert til Konsitusjonskomitéen for ny overveielse.

16. mai 2014

Dag 28: To timers debatt om adelskap m.m.

Lørdag 7. mai 1814

I dag ble det brukt mest tid på spørsmålet om gavnligheten av adelskap, titler og ordener. Det var nok sterkere motforestillinger mot slike ordninger i Riksforsamlingen enn i Konstitusjonskomitéen, for sistnevntes utkast ble vesentlig endret. I denne diskusjonen deltok også jeg selv med et innlegg.

§ 37
Kongen kan meddele Rang, Titler og Ordener, til hvem Han for godt befinder, til Belønning for udmærkede Fortienester; dog saaledes, at ingen af hine maae være arvelige, give Ret til Fritagelser fra Statsborgeres fælleds Pligter og Byrder eller medføre fortrinlig Adgang til Statens Embeder.
Ingen personlige eller blandede arvelige Forrettigheder maae tilstaaes nogen for Fremtiden.

Denne paragraf engasjerte forsamlingen sterkt, - representanter både med og uten titler holdt lange taler, og diskusjonen tok 2-3 timer. Først diskuterte man fremtiden for adelskap i Norge. Denne sak ble overlatt til det neste Storting å bestemme.

Derefter diskutert man fordeler og ulemper ved titler og ordener. Diskusjonen ble innledet ved at den gode Hr. Grøgaard holdt et liten avhandling om det skadelige ved titler og ordener. Her gjengis en del utdrag fra min dagbok om de efterfølgende innlegg:

Fabritius mente at ordener kun måtte utdeles for virkelige fortjenester. En bestemmelse om dette ville formodentlig hindre Kongen i å dele ut ordener i fleng.

Rein mente at ordener kunne være både nyttige og gavnlige. 

Jeg selv sa meg enig med Grøgaard, dog at en militær orden er passende eller ordener for utmerket personlig tapperhet i krig.

Motzfeldt hevdet at ordener visst nok må ha sin nytte siden de hadde sin opprinnelse i de eldste tider og har eksistert siden.

Sverdrup sa at romernes ek- og laurbærkranser dog måtte ansees som en fortjenesteorden, og at prisene i de olympiske leker ble eftertraktet som de høyeste utmerkelser.

Efter en lang voteringsprosedyre ble det avgjort at paragrafen skulle endres slik at den får dette innhold:
Til Belønning for udmærkede Fortjenester kan Kongen meddele Ordener til hvem han for godt befinder; men ved Ordeners Tildelelse skal offentligen kundgjøres de Fortjenester, hvorfor de ere givne.  Intet Hæderstegn kan give Ret til Frietagelse for Statsborgeres fælles Pligter og Byrder, o.s.v. efter Forslaget.
Da vi var kommet så langt, ba Falsen om ordet og leste opp en erklæring hvorved han for seg selv og sine efterkommere fraskrev seg sitt adelskap med alle de rettigheter som dermed kunne være.


§ 38
Kongen vælger og afskediger, efter eget Godtbefindende, sin Hofstat og sine Hofbetiente. Til at lønne disse og holde sit Hof tilstaaes Ham af Stor-Thinget en passende aarlig Sum 

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 39
Kongen vælger og beskikker, efterat have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militaire Embedsmænd. Til Statens Embeder skulle alene norske Borgere, som bekiende sig til den evangelisk-lutherske Religion, have Adgang. Dog kunne Udlændinger udnævnes til Professorer, Læger og til Consuler paa fremmede Steder. De Kongelige Prindser maae ikke beklæde civile Embeder 

Stabell foreleste og avleverte til protokollen en forestilling om at innfødsretten uten unntagelse måtte gjelde.

Sverdrup hevdet at unntagelser var nødvendige da Universitetet ellers ikke kunne bli besatt.

Paragrafen ble enstemmig antatt med den forutsetning at spørsmålet om hvem som skal betraktes som norske borgere og dermed kan ansettes som embedsmenn, skal bestemmes under § 53.


§ 40
Alle Embedsmænd, Land- og Søe Krigere sværge Constitutionen og Lovene Troskab og Lydighed. «Jeg lover og sværger at ville forestaae det mig betroede Embede — at ville ved alle Lejligheder forholde mig — i Overensstemmelse med Constitutionen og Lovene, saa sandt hielpe mig Gud og hans hellige Ord»

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 41
Kongen vælger selv et Raad af Norske Borgere, som ikke ere yngere end 30 Aar. Dette Raad bestaaer af:
1) En Statsraad for Finantsvæsenet.
2) Do. for Justisvæsenet
3) Do. for de udenlandske Sager
4) Do. for Krigsvæsenet
5) Do. for Oplysningsvæsenet.
Disse fem ere Statsraadets faste Medlemmer. Foruden dem kan Kongen ved overordentlige Lejligheder tilkalde andre norske Borgere — kun ingen Medlemmer af Stor-Thinget — til at tage Sæde i Statsraadet

Om diskusjonen gjengir jeg fra min egen dagbok:

Wulfsberg hadde innlevert et forslag om at Statsrådet skulle beskikkes av Stortinget og at far og sønn eller to brødre ikke samtidig skulle være medlemmer av Statsrådet.

Sverdrup mente at hvis Stortinget skulle utnevne statsrådene, så ville det oppstå en ny makt mellem Kongen og folket. Dette viser historien skadeligheten av.

Falsen foreslo at det ikke settes noen grense for statsrådenes antall utover at det ikke måtte være mindre enn 5.  Forretningenes fordeling måtte aldeles overlates til Kongens bestemmelse.

Falsens forslag ble bifalt og paragrafen derfor endret. En følge derav er at § 42, 43 og 44 utgår.


§ 45
Alle Statsraader skulle, naar de ikke have lovligt Forfald være nærværende i Statsraadet, og maae ingen Beslutning der fattes, naar ikke i det mindste 3 Medlemmer ere tilstæde

Paragrafen ble enstemmig antatt med den forandring at «i det mindste 3» erstattes med «over det halve Antal».


§ 46
Hindres den Statsraad, til hvis Fag den Sag, der skal foretages i Statsraadet, henhører, ved lovligt Forfald fra at møde skal Regierings Secretairen for Faget tage Sæde i Statsraadet, indtil Kongen har fattet sin Beslutning i bemeldte Sag.
Har ogsaa han lovligt Forfald, constituerer Kongen en anden Statsraad til at foredrage Sagen. Hindres flere end to Statsraader, ved lovligt Forfald, fra at møde i Statsraadet saa skal Kongen constituere andre Embedsmænd i deres Sted saaledes, at altid i det mindste tre ere tilstæde

Det ble forettat noen endringer i denne paragraf. Den viktigste var at når en statsråd har forfall, så skal en annen statsråd konstituteres til å foredra saken. Derefter ble paragrafen enstemmig antatt.


§ 47
Alle Sager af Vigtighed, diplomatiske og egentlige militaire Commando-Sager undtagne, skulle foredrages i Statsraadet af det Medlem til hvis Fag det hører, og af ham expederes, overensstemmende med Kongens i Statsraadet fattede Beslutning

Efter forslag fra Falsen ble «Alle Sager af Vigtighed ...» utvidet til «Forestilling om Embeders Besættelse og Alle Sager af Vigtighed ...». Paragrafen ble derefter enstemmig antatt.


§ 48
I Statsraadet føres Protocol over alle de Sager, som der forhandles. Enhver, som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til, med Frimodighed at sige sin Mening, som Kongen er forbunden at høre; men det er Denne forbeholdet, at fatte Beslutning efter sit eget Omdømme. Finder noget Medlem af Statsraadet at Kongens Beslutning er stridende mod Statsformen, Rigets Love, eller øjensynlig skadelig for Riget, er det Pligt at giøre kraftige Forestillinger derimod, samt at tilføje sin Mening i Protocollen. Den der ikke saaledes har protesteret derimod i Protocollen, ansees at have været enig med Kongen og er ansvarlig derfor saaledes, som siden bestemmes i §

Wedel og Løvenskiold mente at det med denne paragraf ble for lettvint for Kongen å fatte beslutninger mot statsrådenes anbefalinger. 

Wedel: Hvis det ble gjort til en plikt for den statsråd som hadde nedlagt en fruktesløs protest, å nedlegge sitt embede til Stortinget hadde behandlet saken, hvilket ville foranledige en sensasjon hos publikum, ville Kongen såvidt mulig unngå dette.

Sverdrup og Diriks: Hvis Stortinget skulle avgjøre en slik sak, ville det stride mot grunnsetningen om at den utøvende makt skal være adskilt fra den lovgivende og dømmende makt.

Wedels forslag ble tatt opp til votering og forkastet med et flertall av stemmene.


§ 49
Den Statsraad, som forestaaer det udenlandske Departement, bør have en egen Protocol, hvori de Sager indføres som ere af den Natur, at de ikke bør forelægges det samlede Statsraad. For øvrigt gielde i dette Tilfælde de samme Bestemmelser som i § 48 ere fastsatte

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 50
Alle af Kongen udfærdigede Befalinger og officielle Breve, militaire Commando Sager undtagne, skulle, for at vorde gieldende, contrasigneres af den, som i Følge sin Embedspligt har foredraget Sagen. Han er ansvarlig for Expeditionens Overeensstemmelse med den Protocol, hvori Resolutionen er indført

Efter et forslag fra Koren og Sverdrup ble man enige om å fjerne ordene  «for at vorde gieldende» Derefter ble paragrafen enstemmig antatt.

+++++++++++++++++++++++++++++++

Dermed var dagens sesjon forbi. Om det som skjedde ved avslutningen av møtet, gjengir jeg fra min dagbok:

Presidenten bekjentgjorde at mange ønsket å fortsette forhandlingene i morgen søndag. Prost Hount og flere motsatte seg dette da de anså det for å være lovstridig. Andre fant det ikke lovstridig da vi arbeidet til fedrelandets tarv. 

Efter en del prat kom det til votering og de fleste stemte for forhandlingenes fortsettelse søndag kl 4. Listerbonden Teis Lundegaard holdt en pokkers støy og bebreidet Riksforsamlingen at de ville vanhellige sabatten. Han sverget at han på ingen måte ville møte i forsamlingen i morgen.

14. mai 2014

Dag 27: Bededag

Fredag 6. mai 1814

I dag var det bededag og det var ingen forhandlinger. Dagen ble av mange brukt til å forberede innlegg til diskusjonene som skulle komme om ordener, adelskap m.m.

Og noen gjorde som meg. Jeg brukte en del av fridagen til å renskrive mine notater til dagboken.

Slik begynner dagbokens omtale av forhandlingene den 5. mai. Dagboken omhandler dagene fra 4. til 15. mai. Originalen oppbevares ved Spesialsamlingen på Nasjonalbiblioteket.

Dag 26: Paragrafer om Kongen og Hæren

Torsdag 5. mai 1814

Dette ble en lang dag blant annet med en rekke diskusjoner om Kongen og hans rett til å reise utenlands, føre krig, benåde fanger osv. Det var også viktige debatter om forbud mot fremmede tropper på norsk grunn og bruk av militær makt mot norske borgere.

Som tidligere gjengir jeg deler av forhandlingene omtrent slik jeg har skrevet i min dagbok. Dette er vist med rød skrift.


§ 21
Kongens Kroning og Salving skeer i Trondhiems Domkirke, efterat Han er bleven myndig, paa den tid og med de seremonier Han selv fastsætter.

Til denne paragrafen var det mange ytringer. Fra min dagbok trekker jeg frem noen få av disse:

Omsen: Kroningen bør skje i hovedstaden for å spare penger.

Darre: Kroningen bør skje slik Komitéen foreslår som en høytidelig erindring om at det var fra Trøndelag selvstendigheten har utbredt seg over hele riket.

Koren: Kroningen i Trondhjem vil i det minste bidra til at Kongen gjør en reise gjennem landet. Dette kan ha gavnlige følger.

Hount: Seremonien bør bestemmes mer i detalj for å forebygge at omkostningene blir for store.

Presidenten: Sådant finner jeg ikke passende siden de seremonier som vi nå kunne beskrive, neppe vil stemme med tidens ånd om 100 år.

Det ble så votert over Komitéens forslag som ble vedtatt med 88 mot 22 stemmer.


§ 22
Er Tronarvingen fraværende, naar Kongen døer, bør Han indfinde sig i Riget inden 6 Maaneder efterat Dødsfaldet er Ham tilkiendegivet, hvis uovervindelige Hindringer ej forbyde det, eller for sin Person have tabt Adgang til Tronen

Efter en liten diskusjon om muligheten for å tilføye noen flere detaljer i paragrafen ble det votert. Paragrafen ble antatt med mer enn 2/3 av stemmene.


§ 23
Bestyrelsen af den umyndige Konges Opdragelse bør, hvis Hans Fader ei derom har efterladt nogen skrivtlig Bestemmelse, betros til visse af Stor-Thinget dertil udnævnte Mænd i Forening med Enkedronningen, om Hun er Hans kiødelige Moder, med Udelukkelse af den nærmeste Tronarving, hans Livsarvinger og Statsraadet

Wergeland foreslo en tilføyelse slik at paragrafens slutning vil lyde «... hans Livsarvinger, Statsraadet og Regentskabets øvrige tilforordnede». Paragrafen ble med Wergelands tilføyelse enstemmig antatt.

§ 24
Alle Regierings Beslutninger og Befalinger skulle stedse udstædes i Kongens Navn

Paragrafen ble enstemming antatt.


§ 25
Ved Kongens Død, eller i de Tilfælde i hvilke et Regentskab bør beskikkes, (§ 12, 13, 14) skal strax et overordentligt Stor-Thing sammenkaldes af Statsraadet. Forsømmer Statsraadet denne Pligt over 4. Uger, besørges Sammenkaldelsen ved Justitiarius og Tilforordnede i Højesteret

Wedel bemerket at Statsrådet ikke alltid ved Kongens død kan sammenkalle Stortinget, så dette må gjøres av tronarvingen selv når denne er myndig.

Paragrafen ble enstemming antatt, men redaksjonskomitéen ble pålagt å tilpasse teksten etter Wedels innvending.


§ 26
Er den mandlige Kongestamme uddød og ingen Tronfølger udkaaren, da sammenkaldes Stor-Thinget strax paa den i forrige § foreskrevne Maade, for at vælge en ny Kongeæt.
Imidlertid forholdes med den udøvende Magt efter § l3

Paragrafen ble enstemming antatt.


§ 27
Kongen skal boe i Riget og maae ikke opholde sig uden for det længer end 6 Maaneder, uden Stor-Thingets Samtykke med mindre Han, for sin Person, vil have tabt Ret til Kronen

Denne paragraf skapte naturlig nok et visst engasjement hos selvstendighetsforkjemperne. Fra min dagbok gjengir jeg:

Weidemann foreslo en presisering. Det må kreves at Kongen skal bo innenfor rikets nåværende grenser.

Omsen: Stortinget burde ikke ha anledning til å bevilge et lengre fravær fra riket. Ellers vil det kunne skje at Kongen kunne ha stadig opphold i et annet land og bare gjøre lystreiser til Norge. Han mente det burde betemmes at når han i 6 måneder hadde vært fraværende, så måtte han ikke  forlate riket igjen før efter 5 eller 3 år.

Fleischer: Når han har vært fraværende i 6 måneder, måtte han ikke før efter nye 6 måneder igjen forlate riket.

Carstensen holdt en komisk orasjon som gikk ut på at Kongen i hele sitt liv kun måtte forlate riket i 6 måneder.

Presidenten tilføyet "ad gangen", men Carstensen ville ikke vite derav.

Paragrafen med endringer etter forslagene fra Weidemann og Fleischer ble antatt med 83 mot 23 stemmer.
§ 28
Kongen maae ikke modtage nogen anden Krone eller Regiering, uden Stor-Thingets Samtykke, hvortil, i dette Tilfælde to tredie Dele af Stemmerne udfordres

Også denne paragraf skapte debatt.  Noen hadde en mulig gjenforening med Danmark i bakhodet. Andre tenkte på muligheten for fremtidige kolonier og desslike. Her er utdrag fra debatten fra min dagbok:

Koren mente å kunne øyne muligheten for en fremtidig forening mellom de tre nordiske land under Norges konge, og at det burde være i folkets makt å avgjøre om en slik forening var ønskelig eller ikke.

Rein: Det er viktigere at landet ble regjert godt enn at Kongen regjerte over meget, hvilket siste vanligvis er til hinder for det første. Han trodde derfor at enhver utvidelse av riket ville være uønsket.

Diriks: Ved de ord «eller Regiering» hadde man tatt hensyn til en mulig erhvervelse av land som ikke just var kongeriker, men fyrstedømmer og kolonier som det sannsynligvis ville være riktig for riket og dets handel å komme i besittelse av.

I debattens løp innleverte Jacob Aall en skriftlig innsigelse mot paragrafen. Motstanden var dog forgjeves. Paragrafen ble antatt med 98 mot 11 stemmer.


§ 29
Kongen anordner al offentlig Kirke- og Guds-Tieneste, alle Møder og Forsamlinger om Religions Sager og paaseer, at Religionens offentlige Lærere følge de foreskrevne Normer

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 30
Kongen lader i Almindelighed indkræve de Skatter og Afgivter, som Stor-Thinget paalægger

Paragrafen ble enstemmig antatt.


§ 31
Kongen vaager over, at Statens Ejendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Stor-Thinget bestemte, og for Almeenvæsenet nyttigste Maade. 
Saavel Kiøbesummer, som Indtægter af det, Geistligheden og Skolerne benificerede Gods, skulle blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme. Milde Stiftelsers Ejendomme skulle alene anvendes til disse Gavn 

Om denne paragrafs annen setning ble det en ganske heftig debatt. Den ble innledet ved at et skriftlig forslag fra Lundegaard, Huvestad, Harildstad, Regelstad og Birkeland ble lest opp. De foreslo at det benefiserte gods, dvs. gods der inntektene tilfaller geistlige eller andre embeder, skulle selges til fordel for den nasjonale bank. Av debatten gjengir jeg flg. fra min dagbok:

Middelfart påpekte det urettmessige i å anvende noe av det benefiserte gods utenfor sin bestemmelse. ... Skulle det benefiserte gods anvendes utenfor sin hensikt, så måtte man ikke gjøre regning med milde gaver i fremtiden.

Wedel Jarlsberg ytret at det i Christiania ville bli en uutslettelig skamplett på Riksforsamlingen om den tillot seg inngrep i det benifiserte gods. 

Lundegaard kom med sterk kritikk av geistligheten. Den mishandler allmuen og tillater seg misbruk og forbrytelser i forhold til bygsler.

Efter votering ble det avgjort at paragrafen skulle tas til følge i en skrivelse til Kongen. På spørsmålet om det kunne gjøres annen anvendelse av det benefiserte gods enn dets opprinnelse bestemmelse sa Henrik Carstensen: Efter min egen interesse må jeg svare NEI, men efter mitt hjertes overbevisning JA. Da han ble oppfordret til et mer bestemt svar, svarte han dog NEI.


§ 32
Kongen har højeste Befaling over Rigets Land- og Søe-Magt. Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tieneste, og ingen fremmede Tropper maae inddrages i Riget uden Stor-Thingets Samtykke

Det ble en kort diskusjon om fremmede tropper på norsk grunn. 

Holck mente at hjelpetropper måtte kunne innkomme i Riket uten Stortingets samtykke da dette kunne ta for lang tid.

Diriks foreslo tillegget «undtagen Hielpetropper mod fiendtlig Anfald».

Paragrafen med Diriks tilføyelse ble antatt med 95 mot 9 stemmer. 


§ 33
Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig og slutte Fred, indgaae og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandtere

Dette forslag medførte en ganske lang debatt som begynte med at major Sibbern leste opp en forestilling som ga uttrykk for skepsis til at Kongen på egen hånd kunne sette i gang en angrepskrig. Han måtte i alle fall ha Stortingets eller i det minste Statsrådets samtykke. Fra min dagbok gjengir jeg noe av det som ble sagt:

Sverdrup: Det kan være uheldig å diskutere med et helt ting eller råd om å føre krig. Dette vil neppe bli holdt hemmelig, og da kunne man ikke gjøre regning med den fordel det kan være å føre krig på fiendtlig grunn.

Wedel Jarlsberg: Det er vanskelig å skjelne mellom forsvars- og angrepskrig. Det er ikke den som slår til først, men den som egger til strid, som har skylden for en krig.

Paragrafen ble antatt 90 mot 14 stemmer.


§ 34
Regieringen er ikke berettiget til militair Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden giennem de i Lovgivningen bestemte Former, med mindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed, og den ikke øjeblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaae Oprør, ere den tre Gange lydeligen forelæste af den civile Øvrighed

Denne paragraf ble enstemmig antatt, men det var likevel et par betraktinger om paragrafen som jeg vil ta med:
Grøgaard: Den sivile øvrighet vil under oppløp ikke alltid finne leilighet eller være i stand til å opplese loven.

Wedel Jarlsberg og Diriks: En opplesning av loven måtte ikke ansees som en absolutt betingelse for anvendelse av militære makt. Når opplesning ikke kunne finne sted, må denne likevel kunne brukes. Den sivile øvrighet måtte også være tillatt å bruke militær beskyttelse ved opplesningen. Bestemmelsene i denne § er i overensstemmelse med den engelske lovgivning.


§ 35
Kongen har Ret til, i Statsraadet, at benaade Forbrydere efterat Højesterets Dom er falden, og dens Betænkning indhentet. Dog beroer det paa Forbryderen, enten at antage Kongens Naade, eller at underkaste sig den ham tildømte Straf. I de Sager, som af Odels-Thinget foranstaltes anlagte for Rigsretten (§  ) kan ingen Benaadning finde Sted

Diriks foreslo at benådningsretten også måtte kunne brukes i saker med statsforbrytelse, i det minste slik at Regenten hadde rett til å formilde straffen en grad. Det som på én tid og under visse omstendigheter ble ansett for statsforbrytelse, vil på en annen tid og under andre omstendigheter ikke bli ansett for en forbrytelse, men endog å være en fortjeneste.

Wedel: En hoffyndling kan i så fall lett slippe en fortjent straff, og den dømte kunne gå aldeles fri dersom han var dømt til å miste sitt embedet. 

Falsen: Det synes betenkelig å gi en forbryter valget mellem å sone straffen efter dommen eller med benådning når han er dømt fra livet og benådet med å sitte i fengsel.

Paragrafen ble antatt med tilføyelsen «... anden Benaadning, end Frietagelse for idømt Livs-Straf».


§ 36
Kongen kan give og ophæve midlertidige Anordninger, betreffende Handel, Told, Næringsveje og Politie; dog at de ikke stride mod Constitutionen og de af Stor-Thinget givne Love. De gielde provisorisk til næste Stor-Thing

Paragrafen ble enstemmig antatt.

11. mai 2014

Dag 25: De første paragrafer er antatt

Onsdag 4. mai 1814

Dagens møte i Riksforsamlingen ble innledet med en utførlig orientering om arbeidet med Konstitusjonskomitéens grunnlovsforslag. Det ble også opplest et antall alternative grunnlovsforslag som bl.a. representantene Hegermann, Weidemann, Koren og Lysgaard hver for seg hadde fremlagt. Derefter ble Komitéens forslag med de tidligere kunngjorte 115 paragrafer opplest. Før diskusjonen om de enkelte paragrafer kunne begynne, ble de deputerte oppfordret til å rette oppmerksomheten mot innholdet i paragraftekstene i stedet for å spille tid på stil og form. Efter at alle paragrafer er gjennemgått, vil en redaksjonskomite uansett gjøre endringer i paragrafenes orden og form.

Jeg har fra disse diskusjoner skrevet en ganske utførlig dagbok som er gjengitt in extenso annet sted. Jeg vil derfor her innskrenke meg til et kortere referat med noen sitater fra dagboken. Disse vil nedenfor bli skrevet med kulørt skrift.

§ 1
Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige, dets Regieringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.

Dette tilsvarer den tidligere vedtatte grunnsetning. Ingen hadde noe å tilføye og paragrafen ble antatt.

§ 2
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. Alle christelige Religions-Secter tilstædes fri Religions-Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Denne paragraf forårsaket en del engasjerte innlegg. Noen talte for noe mer toleranse i denne pragraf, mens andre hadde trang til å øse av sin kunnskap om forskjellige religiøse grupper.

Hount fant at siste del av 2. ledd ikke vel kunne forenes med den toleranse og humanitet som begynnelsen inneholder og mente at det burde gjøres unntak for jødene således som han hadde foreslått før.

Christie mente at kun kristne sekter burde tillates å utøve sin religion offentlig. Ellers ville nordmannen med sin frie og til fantasi hengivne ånd kunne forledes til forfall. Han mente også at jesuitter og munker, - som er like farlige for religionen som for Staten, også burde nektes adgang til riket. Han foreslo at slutningen av §2 ble forandret således: "vide Tillægget i Udkastet".

Middelfart mente at den katolske kirkes skikker eller gudstjeneste efter sin sanselige og mystiske beskaffenhet snarere kunne føre til forfall enn den muhammedanske og andre hedenske religioner da disse kirkeskikker er meget enkle. Han mente også at det var unødvendig å utelukke jesuittene fra riket siden denne orden nå ikke eksisterer.

Diriks anmerket at jesuittene igjen er oppstått, og at de i forrige århundrede gjorde forsøk på å verve proselytter for den katolske religion i Sverige og Hannover.
Efter avstemning ble det med 94 stemmer vedtatt at §2 skulle få et tillegg slik Christies hadde foreslått, nemlig: «... Munkeordener maae ikke taales, og Landets Indbyggere som bekiende sig til Statens offentlige Religion, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme».

§ 3
"Vi .......... af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge".

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§4
Kongen skal stedse have bekiendt og bekiende sig til den evangelisk lutherske Religion, haandhæve og beskytte den.

Noen representanter mente at paragrafen gikk for langt i å kreve at en konge alltid (stedse) skal ha bekjent seg til den lutherske religion. Grøgaard spurte for spøk om man også skulle tolke nyfødte barns første skrik for å finne ut av deres trosbekjennelse. Paragrafen ble imidlertid stående uforandret.

§ 5
Kongens Person er hellig. Han er ophøjet over Daddel og Anklage. Ansvarligheden paaligger hans Raad.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 6
Saasnart Kongen, som myndig, tiltræder Regieringen, aflægger han for Stor-Thinget følgende Eed: «Jeg lover og sværger at ville regiere Kongeriget Norge i Overeenstemmelse med dets Constitution og Love; saa sandt hielpe mig Gud og hans hellige Ord.» Er intet Stor-Thing paa den Tid samlet, nedlægges Eeden skrivtlig i Statsraadet og gientages højtidelig af Kongen for første Stor-Thing.

Efter en kort diskusjon ble det votert og forslaget fikk mer enn 2/3 av avgitte stemmer. Paragrafen ble således antatt.

§7
Arvefølgen er lineal og agnatisk; saaledes at kun Mand af Mand kan arve Tronen. Den nærmere Linie gaaer for den fiernere, og den ældre i Linien for den yngre.

Til denne paragraf talte flere for at den burde utvides slik at kvinneledd kunne være en del av arvefølgen når det måtte være påkrevet, altså en agnatisk-kognatisk arvefølge.

Christie: Arvefølgen burde være agnatisk-kognatisk, for så lenge som mulig å unngå at en ny kongeætt må velges.
Roggert: Den agnatisk-kognatiske arvefølge kunne ha den følge at en sønn av en fyrstedatter som var i ekteskap med en privatperson, kom på tronen. Den rene agnatiske suksesjon har vært gjeldende i Norge i 500 år. Det eneste avviket herfra skjedde med Kong Sverres dattersønn, men dette ble siden erklært for ulovlig.
Med et flertall på 105 stemmer ble Komitéens forslag antatt.


§ 8

Den udvalgte Konges i lovligt Egteskab avlede mandlige Livsarvinger ere arveberettigede i den Orden forrige § foreskriver, saa at Riget stedse bliver udeelt hos Een, hvorimod de øvrige Prindser, til hvilke Tronen ved Arv kan komme, bør nøjes med den dem af Stor-Thinget tilstaaende Appanage, indtil Arve-Ordenen kommer til dem.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 9
Blandt arveberettigede regnes ogsaa den Ufødte, saa at, om han, først efter Faderens Død fødes til Verden, nyder han dog strax sit til børlige Sted i Arve-Linien.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§10
Naar en til Norges Trone arveberettiget Prinds fødes, skal hans Navn og Fødselstid tilkiendegives førstholdende Stor-Thing og antegnes i dets protocol.

Koren spurte om ikke prinsens Fødsel også skulle antegnes på et annet sted enn i protokollen. Denne kunne komme bort og vidnesbyrdet dermed tapes.

Diriks påpekte at der jo var over hundrede vitner.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 11
Er ingen arveberettiget Prinds til, kan Kongen foreslaae sin Efter følger for Stor-Thinget, som enten antager eller forkaster Forslaget.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§12
Er nærmeste Tronarving, ved Kongens Død, umyndig, fører Enkedronningen, om hun er Kongens kiødelige Moder, saalænge hun forbliver Enke, Regieringen i Forening med Statsraadet, inntil Kongen vorder myndig. Er saadan Enkedronning ej til, da føres Regieringen, paa samme Maade, af den nærmest arveberettigede Prinds, som da er over 25 Aar gammel,- under Titel af: Regent. Hvis Regentskabet er tilfalden en fiernere i Arve-Ordenen paa Grund af, at den nærmere ej var fuldmyndig, da skal den første fravjge det for den sistnævnte, saasnart denne har opnaaet 25 Aars Alder.
I disse Tilfælder affattes Beslutningerne i Statsraadet  efter de fleste Stemmer, og har Enkedronningen, eller i Mangel af hende, Regenten, tvende Stemmer.

Hegermann hadde kommet med forslag til en tilføyelse som ble opplest. Derefter ble det en viss diskusjon.

Wedel Jarlsberg: Enkedronningen burde ikke burde ha del i Regjeringen fordi det forekom ham å være uverdig for menn å bli behersket av en kvinne. Sådant stemmer dessuten ikke overens med en ren agnatisk arvefølge.

Rein: Da en enkedronning vil delta i Regjeringen i hennes sønns sted, måtte det antas at hun på grunn av den naturlige kjærlighet vil regjere slik at landet kan overgis til sønnen i den mest lykkelige tilstand. Hendes makt kan dessuten ikke sies å være for stor da hun ikke vil ha flere stemmer enn den første statsråd efter §13 og Presidenten i denne forsamling.

Hegermann: Den nærmest arveberettigede prins burde tiltrede Regentskapet fra sitt 18. år og med samme makt som er tilstått Kongen fra sitt 25. år.
Voteringen viste at mer 2/3 av forsamlingens medlemmer stemte for å anta Komitéens forslag.

§13
Er ingen saadan fuldmyndig Prinds til, fører Regentskabet af Statsraadet i Forening med de Mænd, som Stor-Thinget maatte finde det fornødent at tilforordne. I saa Tilfælde har den første af Statsraadets Medlemmer Forsædet og tvende Stemmer.

Efter en lengre diskusjon ble forslaget antatt med en tilføyelse til første setning: «... fornødent at tilforordne under Ansvar efter § ..». Paragrafens nummer settes inn når dette senere blir klart.

§14
De i § 13 fastsatte Bestemmelser gielde ligeledes, i Tilfælde af, at Kongen ved Sinds- eller Legems-Svaghed bliver uskikket til Regieringen, eller er fraværende fra Riget.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§15
De, som i Følge foranførte, anordnes til at forestaae Regjeringen, medens Kongen er umyndig, fraværende, eller paa anden Maade ude af Stand til selv at regiere, skulle for Stor-Thinget aflægge følgende Eed :
«Vi love og sværge, at ville forestaae Regieringen i Overeensstemmelse med Constitutionen og Lovene, saa sandt hielpe os Gud og hans hellige Ord».

Grøgaard: Regjeringspersonalet burde sverge hver for seg og ikke – som bestemmelsene synes at forutsette – alle på en gang.
Grøgaards forslag ble tatt til følge. Paragrafen ble enstemmig antatt med denne tilføyelse «(skulle for Stor-Thinget) hver for seg (aflægge følgende Eed)».

§ 16
Saasnart deres Statsbestyrelse ophører, skulle de aflægge Kongen og Stor-Thinget Regnskab for samme.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§17
Nærmeste Tronarving, om han er den regierende Konges Søn, fører Titel af Kronprinds til Norge. De øvrige Kongelige Børn kaldes: Prindser og Prindsesser.

Hegermann foreslo at titlene Prins og Prinsesse også måtte tilkomme Kongens Efterkommere i andre og tredje ledd osv. og sidelinjene. 

Efter noen debatter, ble tillegget antatt. 

§18
Ingen Prinds af Blodet maae forlade Riget, gifte sig, eller begive sig i fremmed Tieneste, uden Kongens Tilladelse. Handler han her imod, forbryder han sin Ret til Kronen.


Koren: Den myndige Prins må kunne gifte seg efter eget ønske.
Wedel Jarlsberg: Det var godt at Kongen i alle tilfelle skulle samtykke giftermålet, og at ikke prinsene, – som man har sett eksempel på – skulle velge altfor langt under deres stand.
Paragrafen ble enstemmig antatt.

§19
De Kongelige Prindser og Princesser skulle for deres Personer ikke svare for andre Dommere, end Kongen eller hvem han dertil forordner.

Efter en kort diskusjon ble det votert og Komitéens forslag ble antatt med mer 2/3 flertall.


§20
Kongen er myndlig, naar Han har fyldt det attende Aar. Saa snart Han er indtraadt i det nittende Aar erklærer han sig offentligen: at være myndig.

Wedel Jarlsberg: Det ville være farlig og upassende å la seg regjere av et barn, – som man vel ennå her i vårt Norden kan kalle en gutt på 18 år. Han foreslo en myndighetstermin på 21 år.
 Hegermann og flere: Det er for å unngå de mulige farlige følger av en lang mellemregjering at myndighetsalderen var bestemt til det 18. år. 
Efter votering herover ble bestemt at Kongen først er myndig når han har fylt 20 år. jeg stemte for 21 år.