Thomas Bryn var sorenskriver i Østre Råbyggelaget (Aust-Agder) fra 1810 til 1816 og representerte Råbyggelagets amt på Eidsvoll i 1814. Denne bloggen dreier seg om hvordan han opplevde dette historiske året på den private, den embetsmessige og den nasjonale arena.

21. april 2014

Dag 7: Brev til sogneprest Søren Abel

Lørdag 16. april 1814

Dagen i dag er en merkedag. Nå har vi endelig kommet et godt stykke på vei med selve realitetene ved vår nye konstitusjon. Konstitusjonskomitéens 11 grunnsetninger, har vært oppe til debatt og er nå vedtatt som prinsipper for vår statsform. Når disse skal omsettes i paragrafer i en grunnlov, vil det nok kunne skje endringer i tekstene, men substansen er klar.

Da jeg efter avtale med min venn Søren Abel som er sogneprest i Gjerstad, har begynt å skrive på en grundig redegjørelse for forhandlingene, hitsetter jeg en lett omskrevet versjon av mitt referat av dagens møte nedenfor:

Slik begynner det lange brevet til Søren Abel: "Min agtværdige, kiære Ven! Jeg haaber, De har modtaget mit Brev med Efterretning om Tingenes Gang ved Rigsforsamlingen til den 15de dennes. Endskiøndt jeg har hørt af hr. H. Carstensen, at han ogsaa skriver Dem til, vil jeg dog, efter mit Løvte, vedblive at meddele Dem, hvad jeg kan". Deretter kommer referatet fra forhandlingene. Originalen er oppbevart i Nasjonalbiblioteket. En bokstavrett avskrift finnes under Originaldokumenter.

1. Norge bør være et indskrænket og arveligt Monarki

Capitain Holck foreslo at første grunnsetning måtte utvides med at Norge bør være et fritt, udelelig og selvstendig kongerike, og at Regenten bærer tittel av Konge.
      Grev Wedel Jarlsberg og flere hevdet at Regentens tittel ikke kunne diskuteres nå siden det etter den vedtatte orden ikke kunne debatteres og voteres om annet enn det som ved forrige møte var bekjentgjort til behandling.
      Efter flere innlegg ble det vedtatt at det skulle voteres særskilt over dette. Adskillige, hvoriblant undertegnede, voterte bare over grunnsetningen som den var fremsatt av Komitéen – med Ja. Andre voterte med forbehold, men de fleste voterte for det foreslåtte tillegg, og dermed ble det altså antatt og protokollert at Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki og at det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og at Regenten skal bære titel av Konge.
      Wergeland hadde begynt opplesningen av en vidløftig avhandling om den beste regjeringsform – om ufullkommenhetene ved den demokratiske osv. Den ble avbrutt ved at noen ropte: Til saken! Presidenten ba om ro i salen og bad Wergeland kontinuere, men efter en stund avbrøt Presidenten ham og sa at man må fatte seg i korthet og alene holde seg til saken. Derefter gikk man til votering og etablerte den anførte grunnsetning. Wergelands votum var at han antok samme og kongetittelen såfremt landet hadde evne til å underholde en Konge.

2. Folket bør udøve den lovgivende Magt igjennem sine Repræsentanter

Sorenskriver Christie hevdet at det vel ikke kunne være meningen at Riksforsamlingen skulle forfatte lovene, men at dette formodentlig alene kunne skje ved en lovkomite av noen som var utrustet med de fornødne kunnskaper dertil.
      H. Carstensen mente det burde skje ved en lovgivende gruppe. Dette anså Forsamlingen å ligge i grunnsetningen selv.
      Kaptein Holck mente at den militære lovgivning alene bør tilkomme Kongen og ikke folket.
Efter Presidentens opplysning om at det anmerkede ville komme under betraktning ved utarbeidelsen av Konstitusjonen, ble grunnsetningen antatt.

3. Folket bør eene have Ret til at beskatte sig gjennem sine Repræsentanter

Dette ble antatt uten innvendinger.

4. Krigs- og Freds-Retten bør tilkomme Regenten

Prost Hount hevdet at Regenten ikke burde ha rett til å føre angreps-, men alene forsvarskrig. Krigen er i seg selv en urettferdig og umenneskelig handling. Regenten bør ikke ha frie hender til efter eget hode å råde over borgernes liv og eiendommer, til å slipe dolken i mørket for å støte den i naboens bryst.
      Professor Sverdrup mente at å gi folket noe av krigsretten ikke kunne fungere med den hurtighet og hemmelighet som er nødvendig for krigsforberedelser.
      Kammerherre Anker mente at Kongen ikke kunne føre krig uten penger, og at det altså var satt ham noen grenser ved å frata ham retten til å pålegge folket skatter.
      Hount svarte at når arméen først var sammenkalt, så ville den nok bli finansiert, da de hjemmeværende ikke kunne tåle å la deres slekt og venner lide nød – og at Kongen dessuten kunne skaffe fremmede subsidier, især når hans planer hadde felles interesse med en annen makt.
      Det ble efter flere innlegg omsider vedtatt at Regenten ikke kunne erklære eller føre krig uten ved Senatets eller Riksrådets samtykke.

5. Regenten bør have Ret til at benaade

Om denne grunnsetning ble av Grøgaard og Dahl efterspurt nærmere forklaring, som gikk ut på at benådningsretten ikke ubetinget burde tilstås Regenten og ikke burde strekke seg til Crimen læsæ Nationis (d.e. krenkelse av folket) – hvorpå grunnsetningen ble vedtatt.

8. Den evangelisk-lutherske Religion bør være Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes fri Religionsøvelse; dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Til denne grunnsetning hevdet Grev Wedel at han fant det illiberalt å gjøre det til en grunnlov aldeles å utelukke jøder.
      Hount mente at adgangen burde stå åpen for jøder som var lærde, kunstnere, fabrikanter og eiendomsmenn. Flere mente å vite at jødene hadde vært skadelige for enhver stat hvor de var antatt.
      Sverdrup og Wergeland mente at da det efter jødenes religions læresetninger og antatte vedtekter, ikke ble ansett for urettferdig å bedra de kristne, men heller ble ansett for en fortjenstfull handling, så hadde de derved selv utelukket seg fra å blir opptatt som statsborgere.
      Grøgaard mente at da det her ikke var spørsmål om å utjage jødene av landet, men om man skulle åpne dørene for dem eller ikke, så kunne det ikke anses for intolerant eller inliberalt å nekte dem adgangen.
      Wulfsberg mente Christian 5tes Lov kunne beholdes, hvorefter jøder kunne innkomme i landet med leidebrev.
      Omsider sto en bonde fra Lister brått opp og ropte: "Reis opp alle som ingen jøder vil ha i landet" – hvilket straks, som ved et elektrisk støt, ble fulgt. Det forble derpå ved den foreslåtte grunnsetning.

10. Personlige eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes Nogen for Fremtiden

Rittmester Heitmann mente at de som nå var i besittelse av arvelige forrettigheter, alene burde beholde disse, – eller i det høyeste også for den 1ste generasjon av etterkommere.
      Flere, deriblant Falsen sa at: "Til tross for at jeg selv er adel, finner jeg det uanstendig og urimelig å frata de nærværende innehavere forrettigheter for dem og deres barn". Dermed ble det slik.

11. Statens Borgere ere i almindelighed lige forpligtede til, i en vis Tid, at værne om Fædrelandet, uden Hensyn til Stand, Fødsel eller Formue

Kammerherre Løvenskiold foreleste en meget velskreven fremstilling hvorefter han når det ikke kunne finnes en innretning som gjorde militær utskrivning unødvendig, ville bifalle grunnsetningen, men med den innskrenkning at akademiske borgere unndras fra verneplikten. Han trodde dog at utskrivning kunne unngås når landet ble inndelt i passende militære distrikter eller legder med forpliktelse for hver legd til å stille en våpendyktig mann til Arméen mot så tilstrekkelig betaling at det ikke ble vanskelig å erholde noen dertil.
      Hegermann doserte om enhver statsborgers forpliktelse til å verne om fedrelandet og hvor meget Staten derved ville vinne i styrke.
      Denne grunnsetning ble utsatt til nærmere diskusjon og avgjørelse, da flere ytret uvilje mot innføring av militær utskrivning.

[Under Originaldokumenter kan den opprinnelige brevteksten leses in extenso]

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Her kan du skrive spørsmål og kommentarer til innleggene: