Mine medrepresentanter

Tirsdag 5. april 1814

I går reiste vi gjennem Laurvig og Jarlsberg grevskaper. Veiene her ser ut som bølger på havet nå. Sledene gikk opp og ned, støt for støt, hump i hump. Jeg var virkelig utilpass, nærmest sjøsyk, da vi endelig var fremme ved gårsdagens endestopp, skysstasjonen Fyllpå. Gården med dette pussige navnet ligger like nordvest for Tønsberg. Det var enkle forhold, men jeg skal ikke klage. Natten før bodde jeg nemlig virkelig standsmessig på Borgestad ved Porsgrunn, den fornemme eiendommen til Jacob Aalls onkel - som for øvrig også heter Jacob Aall. Det var en avstikker fra den egentlige reiserute, men absolutt verdt å bruke tid på.

Slik var reiseruten til Thomas Bryn iflg. boka til Lauritz L. Bryn fra 1940 (se  "Om innleggene" og "Om kildene"). Overnattingsstedene er markert med svarte felt. Omtalen er imidlertid uten kildehenvisninger og det er derfor usikkert om overnattingsstedene er helt korrekte.

Jeg har tidligere fortalt litt om mine medrepresentanter fra Råbyggelaget, men nå som jeg er blitt bedre kjent med dem, er det på tide å si litt mer om hva slags karer dette er. Som sorenskriver er jeg vant til å omgås bønder, men disse to er nok noe utenom det vanlige. Den mest spesielle er Ole Knutsen Tveiten fra Valle i Setesdal. Han er 56 år gammel og en pen mann til tross for en kraftig nese. Ole er en uvanlig tettbygd og sterk kar. Absolutt en man ikke legger seg ut med. Han er ikke ukjent med den heller usiviliserte skikk å avgjøre tvister med voldsomme nevekamper. For 15-20 år siden ble han selv trukket inn i et slagsmål der det også ble trukket kniv. Det endte tragisk for Oles motstander. Han satte livet til. Ole ble først dømt for drap, men saken gikk helt til Høyesterett, og der ble han frikjent fordi udåden ble regnet som nødverge.

Ole har et vinnende vesen og snakker like lett med folk enten de er husmenn eller embedsmenn. Hans kanskje noe manglende respekt for øvrighetspersoner førte en gang til rettsforfølgelse. Etter at en domsavsigelse var lest opp på et tingmøte, skjelte han ut sorenskriveren for dårlig arbeid. Dermed vanket det tiltale for injurier og saken ble tatt til retten, men det endte til slutt med forlik.

Gården Tveiten i Valle. Den eldste delen av hovedhuset skal være fra 1500-tallet. Husets 2. etasje ble kanskje bygget på nettopp i 1814. Det er i alle fall en tradisjon for at det fine gjesterommet der var noe som Ole Tveiten fikk innredet etter at han kom hjem fra Eidsvoll. Gårdstunet er nå en del av Setesdalsmuséet.

Eivind Thorkildsen Lande fra Bygland er jevngammel med Ole og har også andre likheter med ham, men om han kanskje ville tapt en nevekamp med ham, så er han flinkere med hendene på andre måter. Han er kjent som en dyktig spillemann, og han lager dessuten vakre bruksgjenstander i tre.

Eivind vokste opp i små kår og måtte tidlig ut å tjene til livets opphold på egen hånd. Før han stiftet familie reiste han mye omkring for å søke tjeneste. Han hadde således gjort seg godt kjent i både Agder og Telemark. Om vinteren hadde han flere ganger vært på skipsarbeid i Skien. Gården Lande kom han til ved å gifte seg med odelsjenta Gyro Torsdatter. Faren hennes satte seg naturlig nok i mot at hun skulle ta en slik jordløs mann, men Eivind stakk rett og slett av med Gyro. Han fortalte meg en underholdende historie om hvordan han fikk hjelp av broren til å lure foreldrene.

Ølbolle som er dekorert av Eivind Lande i 1809. Bollen er nå på Norsk Folkemuseum. Foto: Haakon Michael Harriss

I tillegg til å drive Øvre Lande og et par tilleggsbruk har han både sagbruk og smie. Dessuten har han den ansvarsfulle tjenesten som tømmermerker for kjøpmann Ole Klausen Mørch i Kristiansand. Mørch er for øvrig en av de kristiansanderne vi vil møte på Eidsvoll om noen dager.

Men i dag går reisen til Strømsø der jeg ser frem til å besøke min svigerfar Mads Lind.