På skitur

Søndag den 27. februar 1814

Efter sterke oppfordringer fra min skriverdreng har han og jeg vært på en liten skitur i dag. I flere generasjoner har mine forfedre hatt tjenester ved forskjellige bergverk der de har vært helt avhengige av å komme seg frem på ski. Som sorenskriver er det sjelden at dette er nødvendig, men det hender i blant at jeg på vinterstid må ta meg frem til en gård der ski eller truger er eneste mulige fremkomstmiddel. Så det er jo greit å holde sine ferdigheter ved like.

Skriverdrengen skrev senere om mine skiferdigheter: "Han var saavidt øvet at han, støttet med en forsvarlig Skistav, kunde staa paa Skiene i en Bakkeheldning saa stor, at Skiene netop kunde glide." [Bergh (1963): Hans Gottfried Wangs erindringer"]

Mitt skiantrekk besto av ridebukser og en grov ullfrakk. På benene hadde jeg mine lange reisestøvler. Turen gikk henimot en bergnabb vi kaller Brennevinsnuten. Der moret Hans Gottfried seg med å renne ned en svimlende bratt styrtning flere ganger. Den var 70 à 80 fot høy hvorav den nedre del aldeles vertikal. Dette dristige vågestykket var han for et par år siden blitt fristet til å prøve da vi var her sammen med Olve Aslaksen, gårdsdrengen min.

Olve var en mester i skiløpningens kunst. Vi mintes begge hvordan  han satte utfor en bergskrent i nærheten som endte i et flere favner høyt loddrett stup. Innhyllet i en snesky for han ut i luften og svevde 12 à 14 alen før han igjen kom i berøring med marken. Dette vågestykket nektet jeg Hans Gottfried å gjøre ham etter.

Olve var en mester i skiløpningens kunst

Da vi var vel hjemme igjen, takket jeg Hans Gottfried for at han hadde lokket meg ut. Det er i sannhet vederkvegende for kropp og sjel med en skitur blant vakre snekledde trær. Samtidig er det også ekstra godt å komme i hus igjen og få på seg tørre klær og litt varm drikke.