Dag 26: Paragrafer om Kongen og Hæren

Torsdag 5. mai 1814

Dette ble en lang dag blant annet med en rekke diskusjoner om Kongen og hans rett til å reise utenlands, føre krig, benåde fanger osv. Det var også viktige debatter om forbud mot fremmede tropper på norsk grunn og bruk av militær makt mot norske borgere.

Som tidligere gjengir jeg deler av forhandlingene omtrent slik jeg har skrevet i min dagbok. Dette er vist med rød skrift.

§ 21
Kongens Kroning og Salving skeer i Trondhiems Domkirke, efterat Han er bleven myndig, paa den tid og med de seremonier Han selv fastsætter.

Til denne paragrafen var det mange ytringer. Fra min dagbok trekker jeg frem noen få av disse:

Omsen: Kroningen bør skje i hovedstaden for å spare penger.

Darre: Kroningen bør skje slik Komitéen foreslår som en høytidelig erindring om at det var fra Trøndelag selvstendigheten har utbredt seg over hele riket.

Koren: Kroningen i Trondhjem vil i det minste bidra til at Kongen gjør en reise gjennem landet. Dette kan ha gavnlige følger.

Hount: Seremonien bør bestemmes mer i detalj for å forebygge at omkostningene blir for store.

Presidenten: Sådant finner jeg ikke passende siden de seremonier som vi nå kunne beskrive, neppe vil stemme med tidens ånd om 100 år.

Det ble så votert over Komitéens forslag som ble vedtatt med 88 mot 22 stemmer.

§ 22

Er Tronarvingen fraværende, naar Kongen døer, bør Han indfinde sig i Riget inden 6 Maaneder efterat Dødsfaldet er Ham tilkiendegivet, hvis uovervindelige Hindringer ej forbyde det, eller for sin Person have tabt Adgang til Tronen

Efter en liten diskusjon om muligheten for å tilføye noen flere detaljer i paragrafen ble det votert. Paragrafen ble antatt med mer enn 2/3 av stemmene.

§ 23

Bestyrelsen af den umyndige Konges Opdragelse bør, hvis Hans Fader ei derom har efterladt nogen skrivtlig Bestemmelse, betros til visse af Stor-Thinget dertil udnævnte Mænd i Forening med Enkedronningen, om Hun er Hans kiødelige Moder, med Udelukkelse af den nærmeste Tronarving, hans Livsarvinger og Statsraadet

Wergeland foreslo en tilføyelse slik at paragrafens slutning vil lyde «... hans Livsarvinger, Statsraadet og Regentskabets øvrige tilforordnede». Paragrafen ble med Wergelands tilføyelse enstemmig antatt.

§ 24

Alle Regierings Beslutninger og Befalinger skulle stedse udstædes i Kongens Navn

Paragrafen ble enstemming antatt.

§ 25

Ved Kongens Død, eller i de Tilfælde i hvilke et Regentskab bør beskikkes, (§ 12, 13, 14) skal strax et overordentligt Stor-Thing sammenkaldes af Statsraadet. Forsømmer Statsraadet denne Pligt over 4. Uger, besørges Sammenkaldelsen ved Justitiarius og Tilforordnede i Højesteret

Wedel bemerket at Statsrådet ikke alltid ved Kongens død kan sammenkalle Stortinget, så dette må gjøres av tronarvingen selv når denne er myndig.

Paragrafen ble enstemming antatt, men redaksjonskomitéen ble pålagt å tilpasse teksten etter Wedels innvending.

§ 26

Er den mandlige Kongestamme uddød og ingen Tronfølger udkaaren, da sammenkaldes Stor-Thinget strax paa den i forrige § foreskrevne Maade, for at vælge en ny Kongeæt.
Imidlertid forholdes med den udøvende Magt efter § l3

Paragrafen ble enstemming antatt.

§ 27

Kongen skal boe i Riget og maae ikke opholde sig uden for det længer end 6 Maaneder, uden Stor-Thingets Samtykke med mindre Han, for sin Person, vil have tabt Ret til Kronen

Denne paragraf skapte naturlig nok et visst engasjement hos selvstendighetsforkjemperne. Fra min dagbok gjengir jeg:

Weidemann foreslo en presisering. Det må kreves at Kongen skal bo innenfor rikets nåværende grenser.

Omsen: Stortinget burde ikke ha anledning til å bevilge et lengre fravær fra riket. Ellers vil det kunne skje at Kongen kunne ha stadig opphold i et annet land og bare gjøre lystreiser til Norge. Han mente det burde betemmes at når han i 6 måneder hadde vært fraværende, så måtte han ikke  forlate riket igjen før efter 5 eller 3 år.

Fleischer: Når han har vært fraværende i 6 måneder, måtte han ikke før efter nye 6 måneder igjen forlate riket.

Carstensen holdt en komisk orasjon som gikk ut på at Kongen i hele sitt liv kun måtte forlate riket i 6 måneder.

Presidenten tilføyet "ad gangen", men Carstensen ville ikke vite derav.

Paragrafen med endringer etter forslagene fra Weidemann og Fleischer ble antatt med 83 mot 23 stemmer.

§ 28

Kongen maae ikke modtage nogen anden Krone eller Regiering, uden Stor-Thingets Samtykke, hvortil, i dette Tilfælde to tredie Dele af Stemmerne udfordres

Også denne paragraf skapte debatt.  Noen hadde en mulig gjenforening med Danmark i bakhodet. Andre tenkte på muligheten for fremtidige kolonier og desslike. Her er utdrag fra debatten fra min dagbok:

Koren mente å kunne øyne muligheten for en fremtidig forening mellom de tre nordiske land under Norges konge, og at det burde være i folkets makt å avgjøre om en slik forening var ønskelig eller ikke.

Rein: Det er viktigere at landet ble regjert godt enn at Kongen regjerte over meget, hvilket siste vanligvis er til hinder for det første. Han trodde derfor at enhver utvidelse av riket ville være uønsket.

Diriks: Ved de ord «eller Regiering» hadde man tatt hensyn til en mulig erhvervelse av land som ikke just var kongeriker, men fyrstedømmer og kolonier som det sannsynligvis ville være riktig for riket og dets handel å komme i besittelse av.

I debattens løp innleverte Jacob Aall en skriftlig innsigelse mot paragrafen. Motstanden var dog forgjeves. Paragrafen ble antatt med 98 mot 11 stemmer.

§ 29

Kongen anordner al offentlig Kirke- og Guds-Tieneste, alle Møder og Forsamlinger om Religions Sager og paaseer, at Religionens offentlige Lærere følge de foreskrevne Normer

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 30

Kongen lader i Almindelighed indkræve de Skatter og Afgivter, som Stor-Thinget paalægger

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 31

Kongen vaager over, at Statens Ejendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Stor-Thinget bestemte, og for Almeenvæsenet nyttigste Maade. 

Saavel Kiøbesummer, som Indtægter af det, Geistligheden og Skolerne benificerede Gods, skulle blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme. Milde Stiftelsers Ejendomme skulle alene anvendes til disse Gavn 

Om denne paragrafs annen setning ble det en ganske heftig debatt. Den ble innledet ved at et skriftlig forslag fra Lundegaard, Huvestad, Harildstad, Regelstad og Birkeland ble lest opp. De foreslo at det benefiserte gods, dvs. gods der inntektene tilfaller geistlige eller andre embeder, skulle selges til fordel for den nasjonale bank. Av debatten gjengir jeg flg. fra min dagbok:

Middelfart påpekte det urettmessige i å anvende noe av det benefiserte gods utenfor sin bestemmelse. ... Skulle det benefiserte gods anvendes utenfor sin hensikt, så måtte man ikke gjøre regning med milde gaver i fremtiden.

Wedel Jarlsberg ytret at det i Christiania ville bli en uutslettelig skamplett på Riksforsamlingen om den tillot seg inngrep i det benifiserte gods. 

Lundegaard kom med sterk kritikk av geistligheten. Den mishandler allmuen og tillater seg misbruk og forbrytelser i forhold til bygsler.

Efter votering ble det avgjort at paragrafen skulle tas til følge i en skrivelse til Kongen. På spørsmålet om det kunne gjøres annen anvendelse av det benefiserte gods enn dets opprinnelse bestemmelse sa Henrik Carstensen: Efter min egen interesse må jeg svare NEI, men efter mitt hjertes overbevisning JA. Da han ble oppfordret til et mer bestemt svar, svarte han dog NEI.

§ 32

Kongen har højeste Befaling over Rigets Land- og Søe-Magt. Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tieneste, og ingen fremmede Tropper maae inddrages i Riget uden Stor-Thingets Samtykke

Det ble en kort diskusjon om fremmede tropper på norsk grunn. 

Holck mente at hjelpetropper måtte kunne innkomme i Riket uten Stortingets samtykke da dette kunne ta for lang tid.

Diriks foreslo tillegget «undtagen Hielpetropper mod fiendtlig Anfald».

Paragrafen med Diriks tilføyelse ble antatt med 95 mot 9 stemmer. 

§ 33

Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig og slutte Fred, indgaae og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandtere

Dette forslag medførte en ganske lang debatt som begynte med at major Sibbern leste opp en forestilling som ga uttrykk for skepsis til at Kongen på egen hånd kunne sette i gang en angrepskrig. Han måtte i alle fall ha Stortingets eller i det minste Statsrådets samtykke. Fra min dagbok gjengir jeg noe av det som ble sagt:

Sverdrup: Det kan være uheldig å diskutere med et helt ting eller råd om å føre krig. Dette vil neppe bli holdt hemmelig, og da kunne man ikke gjøre regning med den fordel det kan være å føre krig på fiendtlig grunn.

Wedel Jarlsberg: Det er vanskelig å skjelne mellom forsvars- og angrepskrig. Det er ikke den som slår til først, men den som egger til strid, som har skylden for en krig.

Paragrafen ble antatt 90 mot 14 stemmer.

§ 34

Regieringen er ikke berettiget til militair Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden giennem de i Lovgivningen bestemte Former, med mindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed, og den ikke øjeblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaae Oprør, ere den tre Gange lydeligen forelæste af den civile Øvrighed

Denne paragraf ble enstemmig antatt, men det var likevel et par betraktinger om paragrafen som jeg vil ta med:

Grøgaard: Den sivile øvrighet vil under oppløp ikke alltid finne leilighet eller være i stand til å opplese loven.

Wedel Jarlsberg og Diriks: En opplesning av loven måtte ikke ansees som en absolutt betingelse for anvendelse av militære makt. Når opplesning ikke kunne finne sted, må denne likevel kunne brukes. Den sivile øvrighet måtte også være tillatt å bruke militær beskyttelse ved opplesningen. Bestemmelsene i denne § er i overensstemmelse med den engelske lovgivning.

§ 35

Kongen har Ret til, i Statsraadet, at benaade Forbrydere efterat Højesterets Dom er falden, og dens Betænkning indhentet. Dog beroer det paa Forbryderen, enten at antage Kongens Naade, eller at underkaste sig den ham tildømte Straf. I de Sager, som af Odels-Thinget foranstaltes anlagte for Rigsretten (§  ) kan ingen Benaadning finde Sted

Diriks foreslo at benådningsretten også måtte kunne brukes i saker med statsforbrytelse, i det minste slik at Regenten hadde rett til å formilde straffen en grad. Det som på én tid og under visse omstendigheter ble ansett for statsforbrytelse, vil på en annen tid og under andre omstendigheter ikke bli ansett for en forbrytelse, men endog å være en fortjeneste.

Wedel: En hoffyndling kan i så fall lett slippe en fortjent straff, og den dømte kunne gå aldeles fri dersom han var dømt til å miste sitt embedet. 

Falsen: Det synes betenkelig å gi en forbryter valget mellem å sone straffen efter dommen eller med benådning når han er dømt fra livet og benådet med å sitte i fengsel.

Paragrafen ble antatt med tilføyelsen «... anden Benaadning, end Frietagelse for idømt Livs-Straf».

§ 36

Kongen kan give og ophæve midlertidige Anordninger, betreffende Handel, Told, Næringsveje og Politie; dog at de ikke stride mod Constitutionen og de af Stor-Thinget givne Love. De gielde provisorisk til næste Stor-Thing

Paragrafen ble enstemmig antatt.