Manglende underretninger

Onsdag 16. mars 1814

Nå er jeg litt oppgitt. Det er mer enn to uker siden det ble sendt ut brev til stiftets prester om å holde valg i menighetene på utsendinger til amtsmøtet i Bygland. Her i Herefoss har vi ennå ikke hørt noe fra sognepresten. Riktignok har jeg under hånden fått vite at amtsmøtet er utsatt fra 18. til 23. ds., men det haster likevel med å få samlet menigheten.

Jeg har derfor i dag sendt brev til Stiftamtmannen og beklaget meg over tingenes tilstand. Brevet sluttet jeg slik:

      «Her i sognet har vi ennu ikke fått anledning til å avlegge den ed for Norges sak som er foreskrevet av Hans Høyhet Regenten, og som enhver norsk borger og bonde ønsker å gjøre. En slik handling vil gi fornyet liv og kraft til det ekte fedrelandssinn som besjeler oss alle.

      Det ser altså ut til at ingen kan reise herfra med fullmakt fra menigheten til det viktige møte i Bygland. Saken opptar alle her, fra den høyeste til den laveste. Det er pinlig at menigheten således kan gjøre seg skyldig i denne forsømmelse, noe som må tilskrives vår sogneprest. Det er besynderlig at hverken fogd eller sorenskriver her får den minste informasjon om eller anledning til å delta i noen av Norges saks høytideligheter i deres embedskrets.»

Siste del av brevet til stiftamtmann de Schouboe i faksimile. (En ordrett gjengivelse av brevet finnes under "Originaldokumenter")

En annen og for meg personlig like kjedelig sak, er at jeg den 23. skal være dommer i noen saker ved Arendal byting. Det er derfor umulig for meg å være i Bygland denne dagen. Jeg antydet derfor i brevet at det kanskje kunne bli nødvendig å utsette dette rettsmøtet eller få noen andre til å ta seg av dem. Hvis menigheten her skulle ha ønske om å sende sin sorenskriver til amtsmøtet, ville det jo være for galt om jeg måtte stå opp å si at dette ikke lot seg gjøre.

Både fogd og sorenskriver

Fogden vår har nå reist herfra for å tiltre sin tjeneste som fogd i Trøndelag. Da det vil ta noen måneder før den nye fogd er på plass, er jeg spurt om å påta meg fogdens oppgaver inntil så skjer. Selv om oppgavene er mange og vanskelige nok i sorenskrivertjenesten, kunne jeg ikke la en slik spennende mulighet gå fram meg. Det formelle konstitusjonsbrevet kom i går og i dag har jeg sendt min bekreftelse. Så nå er jeg fogd for hele Råbyggelaget, fra Setesdal i vest til Vegårdshei i øst. Kanskje jeg skulle ta meg en tur over til fogdegården og prøve uniformen?

"Vintyggeren"

Lørdag 12. mars 1814

I dag har vi hatt en riktig hyggelig lørdagskveld her på Nes. Min skriverdreng, Hans Gottfried Wang, fylte 18 år i dag, og det syntes jeg det var grunn til å feire. Susanne ville gjerne varte opp med et bedre måltid, og vi inviterte fogdens til å dele det med oss. Da det nå er kun få dager igjen av Bulls tjenestetid i Herefoss, passet dette fortrinnlig.

Efter middagen fant vi frem våre instrumenter og underholdt gjestene med en liten huskonsert. Hans Gottfried spiller brukbart fløyte og Susanne er blitt flink med sin lille harpe. Selv spiller jeg temmelig godt på fiolin, – om jeg så må si det selv, men så er jeg da også vokst opp i et musikalsk hjem. Min far var medlem av det kongsbergske ensemble som i mange år hadde kongelig privilegium til å underholde ved festlige anledninger i Bergstaden.

I den løsslupne stemning som efterfulgte musiseringen, fortalte Hans Gottfried ett og annet fra sin nokså brogede oppvekst. Barneårene trådte han i Kristiania der hans far var bakermester. Da han var syv år gammel, begynte han sammen med en håndfull andre gutter hos en skolemester som hadde privatskole i Skippergaten. Han var en ganske udugelig pedagog og truet stadig vekk elevene med sin ridepisk. I stedet for å tiltale guttene med deres døpenavn, ga ham dem i stedet temmelig nedsettende kallenavn som "Vimsen" og "Savlekoppen". Hans Gottfried fikk navnet "Vintyggeren", - visstnok en betegnelse som drikkfeldige personer bruker om dannede mennesker som nyter sin vin i små porsjoner i stedet for å tømme glasset i én styrt. Så var da denne skolemesteren også ganske tilbøyelig til det fuktige.

Efter fire år med like mange lærere av blandet kvalitet, ble Hans Gottfried sendt av gårde til Krødsherad der den residerende kapellan Jacob Berg drev en privat gutteskole med fem elever. Efter tre år på denne kostskolen "var jeg i Latinen kommen saavidt at jeg havde begyndt med Oversættelse, og i de øvrige Fag, saasom Historie, Geografi og Religion samt Regning og Skrivning kunde jeg vel ikke siges at være utvidende", for å bruke hans egne ord.

Vel hjemme i Kristiania diskuterte foreldrene hva de nå skulle sette sin håbefulle til. Moren ville at han skulle studere teologi, mens faren prøvde å sette ham i urmakerlære. Han hadde nemlig fått det for seg at sønnen hadde anlegg for mekanikk etter at han hadde klart å dissekere et lommeur som lå i skatollet. En urmaker faren kjente ble oppsøkt med dette formål, men uten resultat.

Det var på denne tiden at jeg ble beskikket til sorenskriver her i Råbyggelaget. Fra min tjeneste som sekretær for Det Ankerske Fideikommis kjente jeg Hans Gottfrieds bestefar, Erik Thurmann, og det var han som spurte om jeg kunne ha bruk for skrivefør yngling. Og slik ble det. Det har jeg ikke angret på. Hans Gottfried har et lyst hode og et muntert sinn. Jeg tar ham ofte med på mine embedsreiser omkring i distriktet, så han har efter hvert lært seg adskillig om en sorenskrivers ansvar og oppgaver.

(Omtale av kildene til dette innlegget og flere opplysninger om Hans Gottfried Wang finner du på siden "Om innleggene". KB)

Et valg i Schlegels ånd

Torsdag 10. mars 1814

Brevet fra Hans Høyhet Prins Christian Frederik som jeg åpnet ved min hjemkomst mandag kveld, har jeg nå lest flere ganger. Det er unektelig et historisk brev. Det inneholder rett og slett oppskriften på en fredelig revolusjon i Norge der folkets representanter på kort tid inviteres til å bestemme hvordan vårt fedrelands regjeringsform skal være.

Først skal alle menighetene ved en seremoni sverge troskap til fedrelandet. Deretter skal to av menighetens embedsmenn, brukseiere, jordeiere eller gårdbrukere velges for å reise til et møte på et sentralt sted i amtet. Av denne forsamling skal det så foretas "Valg af tre udvalgte oplyste Mænd, hvoriblandt i det mindste een af Bondestanden, som, for hvert Amt, bør møde i Eidsvold udi Aggershuus Amt den 10de April førstkommende." Denne Eidsvolls-forsamling skal så etter planen bestemme Norges konstitusjon.

Utsnitt av brevet fra Christian Frederik som forteller om møte på Eidsvoll 10. april. Brevet ble sendt til amtmenn, biskoper, militære kommandanter og andre overordnede embedsmenn som sendte brevene videre til sine lokale embetsmenn.

Siste del av brevet fra Regentskapet. Det ankom Kristiansand i slutten av februar og ble sendt videre til Herefoss 1. mars. Stiftamtmannens håndskrevne tilføyelse lyder: "Hvilket hermed communiceres Hr. Sorenskriveren til behagelig Efterretning hvorhos derommeldte Documenter og ActStykker medfølge til almindelig Bekjendtgjørelse i Deres Embedskreds, hvor jeg er forvisset om at Enhver med underdanigst Taknemmelighed paaskjønner Hans Høiheds Omsorg for Norges Vel og er gjennomtrængt af den varmeste Kjærlighed til det elskede Fædrene land, om hvis Selvstændighed Høistsamme vil værne og derimod befordre dets Fremtids Held.
Christiansands Stiftamtmandskab den 1 Martii 1814"

Jeg synes jeg hører stemmen til professor Johan Frederik Vilhelm Schlegel fra studietiden i København. I forelesningene nøt vi godt av hans uvanlig allsidige kunnskaper, – ikke bare i jus, men også i filosofi og historie. Et av hans spesialområder var den såkalte naturretten, et rettsprinsipp som bl.a. tilsier at menneskene har en grunnleggende rett til selv å bestemme sin forfatning. Schlegel fortalte oss engasjert om revolusjonene i Amerika og Frankrike i et naturrettslig perspektiv.

Nå får vi være med på noe som må sies å ligne et historisk eksperiment der naturrettens prinsipper skal settes ut i livet. Men det haster. Det er én måned til møtet på Eidsvoll skal begynne, og vi har ennå ikke fått vite når det første møtet i menigheten her på Herefoss skal være.

Johan Frederik Vilhelm Schlegel (f. 1765) var professor i jus ved Københavns universitet fra 1789. Han utga flere bøker hvorav "Naturrettens eller den almindelige Retslæres Grundsætninger" fra 1798 er av de mest kjente

En strabasiøs hjemreise

Tirsdag 8. mars 1814

I går kveld kom jeg hjem fra Arendal. Jeg hadde planlagt å returnere søndag, men på grunn av tett snevær og vind var dette umulig. I går var været bedre, men det ble likevel en strabasiøs reise. Gårdene langs ruten har ansvar for å kjøre opp veien ved snefall, men flere steder måtte jeg brøyte meg vei gjennom snefaner så høye som hus med fare for å skade både hest og utstyr.

Det er et tospann som dette man drømmer om å møte når man strever seg frem på en ubrøytet vei. Dessverre ble det med drømmen

Strekningen ved Rise i Øyestad var spesielt ille. Det er ikke første gangen bøndene her overser sine plikter. En bonde fra Vegusdal måtte tidligere i vinter sette igjen sitt lass her da han aldeles ikke klarte å komme seg frem under de rådende forhold. Her savnes dessuten en skyssordning med faste takster. I mangel herav tar bøndene så ublue priser for leie av skyss, at det hindrer en slik løsning.

Vinterveien mellom Arendal og Herefoss (rød strek) går om Mjåvatn i Grandalen. Den var raskere å kjøre med hest og slede fordi det var lengre strekninger med elver og vann her.

Jeg tenker med gru på at jeg kanskje må gjenta disse strabaser når jeg skal tilbake til Arendal den 23. ds. for å ta opp vitneavhør og dømme i saken mot byfogden. Allerede før jeg var kommet hjem til Nes bestemte jeg meg for å skrive et brev til stiftamtmannen om de håpløse forhold på denne for de herværende embedsmenn så viktige veistrekning.  Jeg vil foreslå to konkrete bestemmelser:

1. Oppsitteren på Rise må få en klekkelig mulkt for mangel på snebrøyting i forrige uke såvel som tidligere i vinter.

2. Oppsitterne på Mjåvatn, Messel og Rise må få ordre om å skaffe meg skyss mot rimelig betaling, samt å brøyte veien til min reise den 23. denne måned.

Slik begynner brevet som ble sendt til stiftamtmannen etter den strabasiøse hjemturen: "Ved min Nærværelse i Arendal forrige Uge (...) havde ieg det Uheld, at der indtraf stort Sneefald og Sneefoq, som nær havde bundet mig til at blive der i meget lang Tid, hvis ieg ikke selv havde paataget mig med megen Møie og Bekostning at bryde Veien igiennem Huushøie Sneefaner, hvormed ieg endelige naaede Hiem den 7de dennes ...". Teksten er gjengitt in extenso under Originaldokumenter.

Brev fra prins Christian Frederik

Da jeg kom hjem i går kveld, fortalte Susanne at det var kommet et stort brev til meg fra Stiftamtmannen. Den egentlige avsender var ingen ringere enn hans høyhet Prins Christian Frederik. Brevet besto av fire trykkede sider som hadde noen påskrifter av vår egen stiftamtmann. Brevet innledet med en orientering om rikets tilstand omtrent med de opplysninger jeg allerede hadde lest i "Tiden" under mitt opphold i Arendal. Deretter fulgte en lang redegjørelse for at det nå forberedes et møte på Eidsvold "der skal fastsætte Kongeriget Norges Regjeringsform", og at representanter til denne forsamling skal velges i de enkelte amt.

Mer om dette senere.

Et dramatisk blad av norsk historie

Arendal, torsdag den 3. mars 1814

Er noen dager i Arendal nå. Stiftsdireksjonen har reist sak mot byfogd Nils Berg, og jeg er bedt om å være settedommer. Det krever litt forberedelser. Jeg kommer tilbake til dette senere, for det viktigste ved denne byturen er at jeg nå fikk kjennskap til nyhetene fra hovedstaden om rikets tilstand. Allerede om kvelden da jeg kom til mitt losji, fikk jeg vite at viktige ting har skjedd. Gjestgiveren som skjønte at jeg var litt brydd over å være så dårlig informert, lånte meg et eksemplar av bladet Tiden fra 24. februar. Aldri har jeg sett så dramatiske nyheter!

Bladet inneholdt et åpent brev fra kong Frederik og dreide seg om Kiel-traktaten. Som ryktene allerede hadde forberedt oss på, har Kongen frasagt seg alle sine "Rettigheder og Adkomster til bemeldte Kongerige Norge ... til Fordeel for Hans Majestæt Kongen av Sverrig" som det heter i teksten. Han beklaget naturligvis dette på det inderligste, men angrepet fra de svenske styrker "var naaet til Jyllands Grændse (og) denne Provinds var ikke at beskytte imod Overmagtens fiendtlige Oversvømmelse".  Derfor var det ikke annet å gjøre enn å gå med på kravene fra den svenske kongemakt.

Selv om jeg var forberedt på disse nyheter, kjenner man hjertet banke litt ekstra når man ser realitetene på trykk.

Slik begynner det åpne brev fra kong Frederik den sjette av Danmark

Den virkelige dramatiske nyheten var imidlertid kunngjøringen fra prins Christian Frederik angående rikets tilstand i den siste del av bladet. Da viktigheten av dette brev til det norske folk gikk opp for meg, måtte jeg virkelig sette meg ned i en god stol. Prinsen forteller i brevet at det norske folk har "ytret sin bestemte Villie til, ikke at samtykke i nogen Underkastelse under Sverrigs Konge, men derimod til at hævde og forsvare sin Uafhængighed og Selvstændighed". Dette er sikkert en riktig oppfatning, men samtidig en meget farlig uttalelse. Svenskene kan jo oppfatte dette som en ren krigserklæring!

Slik begynner kunngjøringen fra prins Christian Frederik, nå regent av Norge

Videre skriver prinsen at: "Som Rigets Regent, hvilken Titel Jeg antager, med alle Rettigheder, og med den Myndighed, som Hans Majestæt Kong Frederik den Sjette har frasagt Sig, ... skal Min oprigtige Bestræbelse være, at vedligeholde Freden med alle de Magter, som ikke krænke det Norske Folks Rettigheder".

Vi kan jo ikke si annet enn at Christian Frederik er en modig og handlekraftig mann. Samtidig er han stort sett godt likt både av borgerskap og allmue, men det har vært som stattholder. Hvordan vil han håndtere rollen som selvoppnevnt regent? Nå vil det bli mange diskusjoner i hytter og hus. Det er rart å tenke på at disse nyheter har vært kjent i hovedstaden i en uke allerede. Mon tro hva som rører seg der nå?