Dag 27: Bededag

Fredag 6. mai 1814

I dag var det bededag og det var ingen forhandlinger. Dagen ble av mange brukt til å forberede innlegg til diskusjonene som skulle komme om ordener, adelskap m.m.

Og noen gjorde som meg. Jeg brukte en del av fridagen til å renskrive mine notater til dagboken.

Slik begynner dagbokens omtale av forhandlingene den 5. mai. Dagboken omhandler dagene fra 4. til 15. mai. Originalen oppbevares ved Spesialsamlingen på Nasjonalbiblioteket.

Dag 26: Paragrafer om Kongen og Hæren

Torsdag 5. mai 1814

Dette ble en lang dag blant annet med en rekke diskusjoner om Kongen og hans rett til å reise utenlands, føre krig, benåde fanger osv. Det var også viktige debatter om forbud mot fremmede tropper på norsk grunn og bruk av militær makt mot norske borgere.

Som tidligere gjengir jeg deler av forhandlingene omtrent slik jeg har skrevet i min dagbok. Dette er vist med rød skrift.

§ 21
Kongens Kroning og Salving skeer i Trondhiems Domkirke, efterat Han er bleven myndig, paa den tid og med de seremonier Han selv fastsætter.

Til denne paragrafen var det mange ytringer. Fra min dagbok trekker jeg frem noen få av disse:

Omsen: Kroningen bør skje i hovedstaden for å spare penger.

Darre: Kroningen bør skje slik Komitéen foreslår som en høytidelig erindring om at det var fra Trøndelag selvstendigheten har utbredt seg over hele riket.

Koren: Kroningen i Trondhjem vil i det minste bidra til at Kongen gjør en reise gjennem landet. Dette kan ha gavnlige følger.

Hount: Seremonien bør bestemmes mer i detalj for å forebygge at omkostningene blir for store.

Presidenten: Sådant finner jeg ikke passende siden de seremonier som vi nå kunne beskrive, neppe vil stemme med tidens ånd om 100 år.

Det ble så votert over Komitéens forslag som ble vedtatt med 88 mot 22 stemmer.

§ 22

Er Tronarvingen fraværende, naar Kongen døer, bør Han indfinde sig i Riget inden 6 Maaneder efterat Dødsfaldet er Ham tilkiendegivet, hvis uovervindelige Hindringer ej forbyde det, eller for sin Person have tabt Adgang til Tronen

Efter en liten diskusjon om muligheten for å tilføye noen flere detaljer i paragrafen ble det votert. Paragrafen ble antatt med mer enn 2/3 av stemmene.

§ 23

Bestyrelsen af den umyndige Konges Opdragelse bør, hvis Hans Fader ei derom har efterladt nogen skrivtlig Bestemmelse, betros til visse af Stor-Thinget dertil udnævnte Mænd i Forening med Enkedronningen, om Hun er Hans kiødelige Moder, med Udelukkelse af den nærmeste Tronarving, hans Livsarvinger og Statsraadet

Wergeland foreslo en tilføyelse slik at paragrafens slutning vil lyde «... hans Livsarvinger, Statsraadet og Regentskabets øvrige tilforordnede». Paragrafen ble med Wergelands tilføyelse enstemmig antatt.

§ 24

Alle Regierings Beslutninger og Befalinger skulle stedse udstædes i Kongens Navn

Paragrafen ble enstemming antatt.

§ 25

Ved Kongens Død, eller i de Tilfælde i hvilke et Regentskab bør beskikkes, (§ 12, 13, 14) skal strax et overordentligt Stor-Thing sammenkaldes af Statsraadet. Forsømmer Statsraadet denne Pligt over 4. Uger, besørges Sammenkaldelsen ved Justitiarius og Tilforordnede i Højesteret

Wedel bemerket at Statsrådet ikke alltid ved Kongens død kan sammenkalle Stortinget, så dette må gjøres av tronarvingen selv når denne er myndig.

Paragrafen ble enstemming antatt, men redaksjonskomitéen ble pålagt å tilpasse teksten etter Wedels innvending.

§ 26

Er den mandlige Kongestamme uddød og ingen Tronfølger udkaaren, da sammenkaldes Stor-Thinget strax paa den i forrige § foreskrevne Maade, for at vælge en ny Kongeæt.
Imidlertid forholdes med den udøvende Magt efter § l3

Paragrafen ble enstemming antatt.

§ 27

Kongen skal boe i Riget og maae ikke opholde sig uden for det længer end 6 Maaneder, uden Stor-Thingets Samtykke med mindre Han, for sin Person, vil have tabt Ret til Kronen

Denne paragraf skapte naturlig nok et visst engasjement hos selvstendighetsforkjemperne. Fra min dagbok gjengir jeg:

Weidemann foreslo en presisering. Det må kreves at Kongen skal bo innenfor rikets nåværende grenser.

Omsen: Stortinget burde ikke ha anledning til å bevilge et lengre fravær fra riket. Ellers vil det kunne skje at Kongen kunne ha stadig opphold i et annet land og bare gjøre lystreiser til Norge. Han mente det burde betemmes at når han i 6 måneder hadde vært fraværende, så måtte han ikke  forlate riket igjen før efter 5 eller 3 år.

Fleischer: Når han har vært fraværende i 6 måneder, måtte han ikke før efter nye 6 måneder igjen forlate riket.

Carstensen holdt en komisk orasjon som gikk ut på at Kongen i hele sitt liv kun måtte forlate riket i 6 måneder.

Presidenten tilføyet "ad gangen", men Carstensen ville ikke vite derav.

Paragrafen med endringer etter forslagene fra Weidemann og Fleischer ble antatt med 83 mot 23 stemmer.

§ 28

Kongen maae ikke modtage nogen anden Krone eller Regiering, uden Stor-Thingets Samtykke, hvortil, i dette Tilfælde to tredie Dele af Stemmerne udfordres

Også denne paragraf skapte debatt.  Noen hadde en mulig gjenforening med Danmark i bakhodet. Andre tenkte på muligheten for fremtidige kolonier og desslike. Her er utdrag fra debatten fra min dagbok:

Koren mente å kunne øyne muligheten for en fremtidig forening mellom de tre nordiske land under Norges konge, og at det burde være i folkets makt å avgjøre om en slik forening var ønskelig eller ikke.

Rein: Det er viktigere at landet ble regjert godt enn at Kongen regjerte over meget, hvilket siste vanligvis er til hinder for det første. Han trodde derfor at enhver utvidelse av riket ville være uønsket.

Diriks: Ved de ord «eller Regiering» hadde man tatt hensyn til en mulig erhvervelse av land som ikke just var kongeriker, men fyrstedømmer og kolonier som det sannsynligvis ville være riktig for riket og dets handel å komme i besittelse av.

I debattens løp innleverte Jacob Aall en skriftlig innsigelse mot paragrafen. Motstanden var dog forgjeves. Paragrafen ble antatt med 98 mot 11 stemmer.

§ 29

Kongen anordner al offentlig Kirke- og Guds-Tieneste, alle Møder og Forsamlinger om Religions Sager og paaseer, at Religionens offentlige Lærere følge de foreskrevne Normer

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 30

Kongen lader i Almindelighed indkræve de Skatter og Afgivter, som Stor-Thinget paalægger

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 31

Kongen vaager over, at Statens Ejendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Stor-Thinget bestemte, og for Almeenvæsenet nyttigste Maade. 

Saavel Kiøbesummer, som Indtægter af det, Geistligheden og Skolerne benificerede Gods, skulle blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme. Milde Stiftelsers Ejendomme skulle alene anvendes til disse Gavn 

Om denne paragrafs annen setning ble det en ganske heftig debatt. Den ble innledet ved at et skriftlig forslag fra Lundegaard, Huvestad, Harildstad, Regelstad og Birkeland ble lest opp. De foreslo at det benefiserte gods, dvs. gods der inntektene tilfaller geistlige eller andre embeder, skulle selges til fordel for den nasjonale bank. Av debatten gjengir jeg flg. fra min dagbok:

Middelfart påpekte det urettmessige i å anvende noe av det benefiserte gods utenfor sin bestemmelse. ... Skulle det benefiserte gods anvendes utenfor sin hensikt, så måtte man ikke gjøre regning med milde gaver i fremtiden.

Wedel Jarlsberg ytret at det i Christiania ville bli en uutslettelig skamplett på Riksforsamlingen om den tillot seg inngrep i det benifiserte gods. 

Lundegaard kom med sterk kritikk av geistligheten. Den mishandler allmuen og tillater seg misbruk og forbrytelser i forhold til bygsler.

Efter votering ble det avgjort at paragrafen skulle tas til følge i en skrivelse til Kongen. På spørsmålet om det kunne gjøres annen anvendelse av det benefiserte gods enn dets opprinnelse bestemmelse sa Henrik Carstensen: Efter min egen interesse må jeg svare NEI, men efter mitt hjertes overbevisning JA. Da han ble oppfordret til et mer bestemt svar, svarte han dog NEI.

§ 32

Kongen har højeste Befaling over Rigets Land- og Søe-Magt. Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tieneste, og ingen fremmede Tropper maae inddrages i Riget uden Stor-Thingets Samtykke

Det ble en kort diskusjon om fremmede tropper på norsk grunn. 

Holck mente at hjelpetropper måtte kunne innkomme i Riket uten Stortingets samtykke da dette kunne ta for lang tid.

Diriks foreslo tillegget «undtagen Hielpetropper mod fiendtlig Anfald».

Paragrafen med Diriks tilføyelse ble antatt med 95 mot 9 stemmer. 

§ 33

Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig og slutte Fred, indgaae og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandtere

Dette forslag medførte en ganske lang debatt som begynte med at major Sibbern leste opp en forestilling som ga uttrykk for skepsis til at Kongen på egen hånd kunne sette i gang en angrepskrig. Han måtte i alle fall ha Stortingets eller i det minste Statsrådets samtykke. Fra min dagbok gjengir jeg noe av det som ble sagt:

Sverdrup: Det kan være uheldig å diskutere med et helt ting eller råd om å føre krig. Dette vil neppe bli holdt hemmelig, og da kunne man ikke gjøre regning med den fordel det kan være å føre krig på fiendtlig grunn.

Wedel Jarlsberg: Det er vanskelig å skjelne mellom forsvars- og angrepskrig. Det er ikke den som slår til først, men den som egger til strid, som har skylden for en krig.

Paragrafen ble antatt 90 mot 14 stemmer.

§ 34

Regieringen er ikke berettiget til militair Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden giennem de i Lovgivningen bestemte Former, med mindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed, og den ikke øjeblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaae Oprør, ere den tre Gange lydeligen forelæste af den civile Øvrighed

Denne paragraf ble enstemmig antatt, men det var likevel et par betraktinger om paragrafen som jeg vil ta med:

Grøgaard: Den sivile øvrighet vil under oppløp ikke alltid finne leilighet eller være i stand til å opplese loven.

Wedel Jarlsberg og Diriks: En opplesning av loven måtte ikke ansees som en absolutt betingelse for anvendelse av militære makt. Når opplesning ikke kunne finne sted, må denne likevel kunne brukes. Den sivile øvrighet måtte også være tillatt å bruke militær beskyttelse ved opplesningen. Bestemmelsene i denne § er i overensstemmelse med den engelske lovgivning.

§ 35

Kongen har Ret til, i Statsraadet, at benaade Forbrydere efterat Højesterets Dom er falden, og dens Betænkning indhentet. Dog beroer det paa Forbryderen, enten at antage Kongens Naade, eller at underkaste sig den ham tildømte Straf. I de Sager, som af Odels-Thinget foranstaltes anlagte for Rigsretten (§  ) kan ingen Benaadning finde Sted

Diriks foreslo at benådningsretten også måtte kunne brukes i saker med statsforbrytelse, i det minste slik at Regenten hadde rett til å formilde straffen en grad. Det som på én tid og under visse omstendigheter ble ansett for statsforbrytelse, vil på en annen tid og under andre omstendigheter ikke bli ansett for en forbrytelse, men endog å være en fortjeneste.

Wedel: En hoffyndling kan i så fall lett slippe en fortjent straff, og den dømte kunne gå aldeles fri dersom han var dømt til å miste sitt embedet. 

Falsen: Det synes betenkelig å gi en forbryter valget mellem å sone straffen efter dommen eller med benådning når han er dømt fra livet og benådet med å sitte i fengsel.

Paragrafen ble antatt med tilføyelsen «... anden Benaadning, end Frietagelse for idømt Livs-Straf».

§ 36

Kongen kan give og ophæve midlertidige Anordninger, betreffende Handel, Told, Næringsveje og Politie; dog at de ikke stride mod Constitutionen og de af Stor-Thinget givne Love. De gielde provisorisk til næste Stor-Thing

Paragrafen ble enstemmig antatt.

Dag 25: De første paragrafer er antatt

Onsdag 4. mai 1814

Dagens møte i Riksforsamlingen ble innledet med en utførlig orientering om arbeidet med Konstitusjonskomitéens grunnlovsforslag. Det ble også opplest et antall alternative grunnlovsforslag som bl.a. representantene Hegermann, Weidemann, Koren og Lysgaard hver for seg hadde fremlagt. Derefter ble Komitéens forslag med de tidligere kunngjorte 115 paragrafer opplest. Før diskusjonen om de enkelte paragrafer kunne begynne, ble de deputerte oppfordret til å rette oppmerksomheten mot innholdet i paragraftekstene i stedet for å spille tid på stil og form. Efter at alle paragrafer er gjennemgått, vil en redaksjonskomite uansett gjøre endringer i paragrafenes orden og form.

Jeg har fra disse diskusjoner skrevet en ganske utførlig dagbok som er gjengitt in extenso annet sted. Jeg vil derfor her innskrenke meg til et kortere referat med noen sitater fra dagboken. Disse vil nedenfor bli skrevet med kulørt skrift.

§ 1
Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige, dets Regieringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.
Dette tilsvarer den tidligere vedtatte grunnsetning. Ingen hadde noe å tilføye og paragrafen ble antatt.

§ 2

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. Alle christelige Religions-Secter tilstædes fri Religions-Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Denne paragraf forårsaket en del engasjerte innlegg. Noen talte for noe mer toleranse i denne pragraf, mens andre hadde trang til å øse av sin kunnskap om forskjellige religiøse grupper.

Hount fant at siste del av 2. ledd ikke vel kunne forenes med den toleranse og humanitet som begynnelsen inneholder og mente at det burde gjøres unntak for jødene således som han hadde foreslått før.

Christie mente at kun kristne sekter burde tillates å utøve sin religion offentlig. Ellers ville nordmannen med sin frie og til fantasi hengivne ånd kunne forledes til forfall. Han mente også at jesuitter og munker, - som er like farlige for religionen som for Staten, også burde nektes adgang til riket. Han foreslo at slutningen av §2 ble forandret således: "vide Tillægget i Udkastet".

Middelfart mente at den katolske kirkes skikker eller gudstjeneste efter sin sanselige og mystiske beskaffenhet snarere kunne føre til forfall enn den muhammedanske og andre hedenske religioner da disse kirkeskikker er meget enkle. Han mente også at det var unødvendig å utelukke jesuittene fra riket siden denne orden nå ikke eksisterer.

Diriks anmerket at jesuittene igjen er oppstått, og at de i forrige århundrede gjorde forsøk på å verve proselytter for den katolske religion i Sverige og Hannover.

Efter avstemning ble det med 94 stemmer vedtatt at §2 skulle få et tillegg slik Christies hadde foreslått, nemlig: «... Munkeordener maae ikke taales, og Landets Indbyggere som bekiende sig til Statens offentlige Religion, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme».

§ 3
"Vi .......... af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge".
Paragrafen ble enstemmig antatt.

§4

Kongen skal stedse have bekiendt og bekiende sig til den evangelisk lutherske Religion, haandhæve og beskytte den.

Noen representanter mente at paragrafen gikk for langt i å kreve at en konge alltid (stedse) skal ha bekjent seg til den lutherske religion. Grøgaard spurte for spøk om man også skulle tolke nyfødte barns første skrik for å finne ut av deres trosbekjennelse. Paragrafen ble imidlertid stående uforandret.

§ 5

Kongens Person er hellig. Han er ophøjet over Daddel og Anklage. Ansvarligheden paaligger hans Raad.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 6

Saasnart Kongen, som myndig, tiltræder Regieringen, aflægger han for Stor-Thinget følgende Eed: «Jeg lover og sværger at ville regiere Kongeriget Norge i Overeenstemmelse med dets Constitution og Love; saa sandt hielpe mig Gud og hans hellige Ord.» Er intet Stor-Thing paa den Tid samlet, nedlægges Eeden skrivtlig i Statsraadet og gientages højtidelig af Kongen for første Stor-Thing.

Efter en kort diskusjon ble det votert og forslaget fikk mer enn 2/3 av avgitte stemmer. Paragrafen ble således antatt.

§7

Arvefølgen er lineal og agnatisk; saaledes at kun Mand af Mand kan arve Tronen. Den nærmere Linie gaaer for den fiernere, og den ældre i Linien for den yngre.

Til denne paragraf talte flere for at den burde utvides slik at kvinneledd kunne være en del av arvefølgen når det måtte være påkrevet, altså en agnatisk-kognatisk arvefølge.

Christie: Arvefølgen burde være agnatisk-kognatisk, for så lenge som mulig å unngå at en ny kongeætt må velges.

Roggert: Den agnatisk-kognatiske arvefølge kunne ha den følge at en sønn av en fyrstedatter som var i ekteskap med en privatperson, kom på tronen. Den rene agnatiske suksesjon har vært gjeldende i Norge i 500 år. Det eneste avviket herfra skjedde med Kong Sverres dattersønn, men dette ble siden erklært for ulovlig.

Med et flertall på 105 stemmer ble Komitéens forslag antatt.


§ 8

Den udvalgte Konges i lovligt Egteskab avlede mandlige Livsarvinger ere arveberettigede i den Orden forrige § foreskriver, saa at Riget stedse bliver udeelt hos Een, hvorimod de øvrige Prindser, til hvilke Tronen ved Arv kan komme, bør nøjes med den dem af Stor-Thinget tilstaaende Appanage, indtil Arve-Ordenen kommer til dem.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 9

Blandt arveberettigede regnes ogsaa den Ufødte, saa at, om han, først efter Faderens Død fødes til Verden, nyder han dog strax sit til børlige Sted i Arve-Linien.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§10

Naar en til Norges Trone arveberettiget Prinds fødes, skal hans Navn og Fødselstid tilkiendegives førstholdende Stor-Thing og antegnes i dets protocol.

Koren spurte om ikke prinsens Fødsel også skulle antegnes på et annet sted enn i protokollen. Denne kunne komme bort og vidnesbyrdet dermed tapes.

Diriks påpekte at der jo var over hundrede vitner.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§ 11

Er ingen arveberettiget Prinds til, kan Kongen foreslaae sin Efter følger for Stor-Thinget, som enten antager eller forkaster Forslaget.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§12

Er nærmeste Tronarving, ved Kongens Død, umyndig, fører Enkedronningen, om hun er Kongens kiødelige Moder, saalænge hun forbliver Enke, Regieringen i Forening med Statsraadet, inntil Kongen vorder myndig. Er saadan Enkedronning ej til, da føres Regieringen, paa samme Maade, af den nærmest arveberettigede Prinds, som da er over 25 Aar gammel,- under Titel af: Regent. Hvis Regentskabet er tilfalden en fiernere i Arve-Ordenen paa Grund af, at den nærmere ej var fuldmyndig, da skal den første fravjge det for den sistnævnte, saasnart denne har opnaaet 25 Aars Alder.

I disse Tilfælder affattes Beslutningerne i Statsraadet  efter de fleste Stemmer, og har Enkedronningen, eller i Mangel af hende, Regenten, tvende Stemmer.

Hegermann hadde kommet med forslag til en tilføyelse som ble opplest. Derefter ble det en viss diskusjon.

Wedel Jarlsberg: Enkedronningen burde ikke burde ha del i Regjeringen fordi det forekom ham å være uverdig for menn å bli behersket av en kvinne. Sådant stemmer dessuten ikke overens med en ren agnatisk arvefølge.

Rein: Da en enkedronning vil delta i Regjeringen i hennes sønns sted, måtte det antas at hun på grunn av den naturlige kjærlighet vil regjere slik at landet kan overgis til sønnen i den mest lykkelige tilstand. Hendes makt kan dessuten ikke sies å være for stor da hun ikke vil ha flere stemmer enn den første statsråd efter §13 og Presidenten i denne forsamling.

Hegermann: Den nærmest arveberettigede prins burde tiltrede Regentskapet fra sitt 18. år og med samme makt som er tilstått Kongen fra sitt 25. år.

Voteringen viste at mer 2/3 av forsamlingens medlemmer stemte for å anta Komitéens forslag.

§13
Er ingen saadan fuldmyndig Prinds til, fører Regentskabet af Statsraadet i Forening med de Mænd, som Stor-Thinget maatte finde det fornødent at tilforordne. I saa Tilfælde har den første af Statsraadets Medlemmer Forsædet og tvende Stemmer.
Efter en lengre diskusjon ble forslaget antatt med en tilføyelse til første setning: «... fornødent at tilforordne under Ansvar efter § ..». Paragrafens nummer settes inn når dette senere blir klart.

§14

De i § 13 fastsatte Bestemmelser gielde ligeledes, i Tilfælde af, at Kongen ved Sinds- eller Legems-Svaghed bliver uskikket til Regieringen, eller er fraværende fra Riget.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§15

De, som i Følge foranførte, anordnes til at forestaae Regjeringen, medens Kongen er umyndig, fraværende, eller paa anden Maade ude af Stand til selv at regiere, skulle for Stor-Thinget aflægge følgende Eed :

«Vi love og sværge, at ville forestaae Regieringen i Overeensstemmelse med Constitutionen og Lovene, saa sandt hielpe os Gud og hans hellige Ord».

Grøgaard: Regjeringspersonalet burde sverge hver for seg og ikke – som bestemmelsene synes at forutsette – alle på en gang.

Grøgaards forslag ble tatt til følge. Paragrafen ble enstemmig antatt med denne tilføyelse «(skulle for Stor-Thinget) hver for seg (aflægge følgende Eed)».

§ 16
Saasnart deres Statsbestyrelse ophører, skulle de aflægge Kongen og Stor-Thinget Regnskab for samme.
Paragrafen ble enstemmig antatt.

§17

Nærmeste Tronarving, om han er den regierende Konges Søn, fører Titel af Kronprinds til Norge. De øvrige Kongelige Børn kaldes: Prindser og Prindsesser.

Hegermann foreslo at titlene Prins og Prinsesse også måtte tilkomme Kongens Efterkommere i andre og tredje ledd osv. og sidelinjene. 

Efter noen debatter, ble tillegget antatt. 

§18
Ingen Prinds af Blodet maae forlade Riget, gifte sig, eller begive sig i fremmed Tieneste, uden Kongens Tilladelse. Handler han her imod, forbryder han sin Ret til Kronen.

Koren: Den myndige Prins må kunne gifte seg efter eget ønske.

Wedel Jarlsberg: Det var godt at Kongen i alle tilfelle skulle samtykke giftermålet, og at ikke prinsene, – som man har sett eksempel på – skulle velge altfor langt under deres stand.

Paragrafen ble enstemmig antatt.

§19
De Kongelige Prindser og Princesser skulle for deres Personer ikke svare for andre Dommere, end Kongen eller hvem han dertil forordner.

Efter en kort diskusjon ble det votert og Komitéens forslag ble antatt med mer 2/3 flertall.


§20
Kongen er myndlig, naar Han har fyldt det attende Aar. Saa snart Han er indtraadt i det nittende Aar erklærer han sig offentligen: at være myndig.

Wedel Jarlsberg: Det ville være farlig og upassende å la seg regjere av et barn, – som man vel ennå her i vårt Norden kan kalle en gutt på 18 år. Han foreslo en myndighetstermin på 21 år.

 Hegermann og flere: Det er for å unngå de mulige farlige følger av en lang mellemregjering at myndighetsalderen var bestemt til det 18. år. 

Efter votering herover ble bestemt at Kongen først er myndig når han har fylt 20 år. jeg stemte for 21 år.