31. desember 1814
Nå er 1814 blitt historie. Det har vært ett av de merkverdigste år vårt fedreland har opplevet. Året har også vært svært innholdsrikt for meg personlig og for min familie. Krevende og givende! Noe har fått plass i denne bloggen, men det er mye som mangler. Derfor vil jeg nå ved årsskiftet benytte anledningen til å komme med et lite tilbakeblikk på mine viktigste opplevelser i 1814.
 |
| Sorenskrivergården på Nes i Herefoss anno 2012 |
Familieliv
Året begynte med at vår lille sønn Thomas ble døpt den 2. januar. Han har vært frisk og rask, og er nå selvfølgelig familiens charmetroll. Hver gang jeg har kommet hjem efter reiser i fedrelandets ærend, har jeg sett hvor fort han vokser.
På grunn av mine reiser til Eidsvoll og Christiania har jeg i år hatt anledning til å besøke mine foreldre hjemme på Kongsberg og dessuten flere av mine søstre. Alle ville høre om mine opplevelser ved Riksforsamlingen. Det var særlig godt å treffe mine stolte foreldre, men dessverre sto det ikke så bra til med min mor. I november døde hun hjemme på Kongsberg i sitt 60. år.
 |
| Familiebegivenheter i kirkebøkene. Dåpen av Thomas Thomasen Bryn til venstre og begravelsen av Bergmusicant Thomas Brynds Hustroe Anne Marie Jørgensd. Røste til høyre. |
Embedsgjerningen
Mine tre første år som sorenskriver her i Herefoss var svært slitsomme. Sorenskriveriet er ganske lite hvis man regner i antall sjeler, men målt i reiseavstander er det temmelig stort. Den første tid var det også krevende å gjøre seg kjent med de stedlige rutiner i sorenskrivergjerningen, og dessuten med alle de mennesker jeg var avhengig av. Jeg tenker da på stiftamtmannen som er min overordnede, mine skriverdrenger, lensmennene, fogden, kirkens menn og de viktigste bønder.
Mitt sorenskriveri ligger ganske avsides, – noe som troligen også er bakgrunnen for stedsnavnet "Robygdelaget". Her er knapt veier som kan beferdes med hest og kjerre. Om sommeren må derfor alle lengre avstander tilbakelegges på hesteryggen eller med båt der det er mulig. Det finnes ingen skyssordning der bøndene har plikt til å stille friske hester til disposisjon, og ei heller faste takster for hesteleie eller skyss med hest og slede om vinteren. Dette skaper uholdbare tilstander for embedsmennene her, – noe jeg har tatt opp med stiftamtmannen flere ganger i år. Nå ser det heldigvis ut til å bli en bevegelse i denne saken.
 |
| «Allmannavegen» mellom Herefoss og Froland. Her gikk rideveien til Arendal i 1814. Bildet er fra en tur i 2014 og viser bl.a. et tippoldebarn og et tipptippoldebarn av Thomas Bryn. |
I tillegg til de faste oppgaver med tingmøter rundt i sorenskriveriet, åstedssaker, skifteforretninger og auksjoner, har jeg i år hatt flere ekstraordinære oppgaver. Jeg har vært medlem av en kommisjon som skulle undersøke hendelsesforløp og evt. planlegning av et oppløp i Arendal. Dette avstedkom flere reiser til Arendal og atskillige forhør i mitt sorenskriveri da mange av rebellene var bønder og husmenn her. Jeg ble også kalt til å være settedommer i en sak som skulle opp for bytinget i Arendal. Byfogden var nemlig selv involvert.
Til overmål ble jeg i en periode konstituert som fogd i det herliggende fogderi. Dette var foranlediget av at vår forrige fogd måtte reise herfra til sitt nye embede i Trøndelagen før den neste fogd kunne tiltre.
Selv uten årets ekstraordinære nasjonale begivenheter som jeg ble trukket inn i, ville 1814 for meg ha vært et år med uvanlig mange krevende saker.
Riksforsamlingen
Den 19. februar skrev den nyutnevnte regent Christian Frederik en befaling til amtmenn, biskoper og militære ledere om å organisere valg av representanter til en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. Stiftamtmannen sendte meg kopi av dette brev den 1. mars, men bl.a. på grunn av sommel fra vår egen sogneprest ble valget av representanter fra Råbyggelagets amt ikke fullført før den 23. mars. Jeg var så heldig å bli valgt til dette ærefulle verv og reiste sammen med to bønder fra Setesdal og Bygland av gårde den 30. mars med kurs for Eidsvoll.
På Eidsvoll hadde jeg et hjertelig gjensyn med min tidligere prinsipal Grev Wedel Jarlsberg, og jeg pleide efterhvert mye omgang med hans krets. Denne etablerte seg snart som et sentrum for motstanden mot den absolutte selvstendighetslinje som flertallet av Riksforsamlingens medlemmer sto for. Det var ikke alltid like hyggelig å være en del av dette mindretall, som for øvrig ble kalt Unionspartiet, men til gjengjeld hadde vi mange hyggelige stunder sammen i «residensen» til den joviale Peder Anker som representerte Akershus, og som er Grev Wedels svigerfar.
 |
| Eidsvollsbygningen med de to sidebygningene i jubileumsåret 2014. Peder Anker som var fetter av verkseieren Carsten Anker, disponerte 2. etasje i bygningen til venstre på bildet. Det var her fraksjonen som ble kalt Unionspartiet, hadde sine sosiale sammenkomster. |
Jeg er slett ikke vant til å tale i store forsamlinger, og med så mange prominenser til stede var jeg naturlig nok noe tilbakeholden med å ta ordet i forhandlingene. Men i noen saker fant jeg det viktig å målbære mine synspunkter. Mitt første innlegg gjaldt den nåværende §92. Jeg argumenterte for at denne paragraf måtte gi en strengere begrensning i utlendingers rett til å betjene embeder i Norge enn det Konstitusjonskomitéen hadde foreslått. Dette førte ikke frem, men jeg hadde senere større hell med et forslag som gjaldt §107. Jeg foreslo at ikke bare odelsretten, men også åsetesretten må opprettholdes. Dette hadde Komitéen ikke prioritert, men jeg oppnådde å få flertall for mitt forslag. Eftersom jeg under forhandlingenes gang ble noe varmere i trøyen, deltok jeg også noe i diskusjonen om andre paragrafer.
Til tross for hårde motsetninger under forhandlingene var det en forsonlig tone da vi skiltes efter å ha satt våre segl og signaturer under den ferdige konstitusjon den 18. og 19. mai.
 |
| Den håpefulle erklæringen som nærmest ble ropt ut i kor etter at Grunnloven var undertegnet av de 112 eidsvollsmennene, er blitt ikonisk. Men én stavelse mangler. Teksten var egentlig: «Enig og tro inntil Dovre faller» |
Jeg hadde fått tillatelse til å besøke min familie på Kongsberg på veien hjem til Herefoss. Også min venn Søren Georg Abel som er sogneprest i Gjerstad, ble besøkt på hjemreisen. Således kom jeg ikke tilbake til Herefoss før den 7. juni, – 10 uker efter at jeg reiste hjemmefra.
Krigen
Da Riksforsamlingen med vår nye grunnlov bestemte at Norge skulle være et selvstendig rike og valgte Christian Frederik til konge, var nok dette i tråd med folkemeningen, men i Sverige ble det oppfattet som en krigserklæring. Da det dessuten var liten støtte å hente fra stormaktene i Europa for en slik politikk, ble sommeren preget av en sterk urolighet for hva som kom til å skje. De militære enheter mobiliserte for fullt langs grensen mot Sverige, men hvordan skulle en hær som var underlegen i styrke og uten stridserfaring, hamle opp med svenskene?
I slutten av juli begynte trefningene og efter bare to uker var slaget tapt. Efter noen dagers forhandlinger ble betingelsene for en våpenhvile undertegnet i Moss den 14. august. Svenskene gikk – efter sterkt press fra de norske forhandlere – med på to viktige innrømmelser. For det første skulle Norges nye grunnlov, med visse nødvendige revisjoner, fortsatt gjelde som landets konstitusjon. For det andre skulle Christian Frederik være landets regent inntil Stortinget hadde godkjent hans abdikasjon og godkjent en ny versjon av Grunnloven.
Stortinget
I møtet på Eidsvoll var det bestemt at det første møte i Stortinget skulle holdes i 1815, men på grunn av våpenhvileavtalens bestemmelser måtte et overordentlig storting innkalles til møte allerede i løpet av høsten. Også denne gang måtte dette organiseres temmelig hastig. Heldigvis hadde vi allerede i juli satt opp et valgmanntall her i Råbyggelaget. På ekstraordinære tingmøter hadde de fleste stemmeberettigede avlagt troskapsed til Grunnloven.
 |
| Utdrag av manntallet som ble tatt opp i Råbygdelaget i juli 1814. Innledningen lyder slik: Mantal over Stemmeberettigede i Raabøygdelaugets Fogderie, som i Følge den 50 § i Kongeriget Norges Grundlov have de dertil befalede Egenskaber, og i Følge den 51 § have aflagt den befalede Troskabs Eed. |
|
Valgmøtene ble avholdt slik Grunnloven bestemte, og jeg ble beæret med å
få representere Råbyggelagets amt ved dette første storting som møttes i
Christiania 7. oktober. Der møtte jeg flere kjente igjen fra tiden på
Eidsvoll. Av Unionspartiet var bare Grev Wedel og jeg valgt på ny, men
jeg gledet meg også over å se igjen Peter Hount som jeg delte losji med på
Eidsvoll. Enda mer gledelig var det at min venn Søren Georg Abel nå var
innvalgt som representant fra Nedenes Amt.
På bakgrunn av den
politiske situasjon, ble det raskt avklart at Stortinget ville godta en
union med Sverige. Det meste av tiden gikk derfor med til å gjennomgå Grunnloven for å gjøre de justeringer som dermed var nødvendige. Dette
forløp ikke uten dramatikk. Svenskene hadde krav som vi vanskelig kunne
godta, og vi hadde efter våpenhvileavtalen i prinsippet en frist til 20.
oktober. Da denne dato nærmet seg, skjønte vi at fristen umulig kunne overholdes. Løsningen ble at Stortinget den 20. gjorde vedtak om
union, men vi bestemte også at kongevalget måtte utsettes til vi var
blitt enige med svenskene om den nye grunnlovsteksten. Vi var meget
spente på hvordan de svenske kommisærer ville forholde seg til dette,
men de var meget forståelsesfulle, for ikke å si glade over status denne
dag.
 |
| Stortinget hadde i 1814 sine møter i Katedralskolens auditorium. Da bygningen ble revet i 1913, ble auditoriet gjenoppbygget på Norsk Folkemuseum. |
Den 4. november var alle Grunnlovens paragrafer gjennomgått og godkjent av de svenske kommisærer. På nesten alle punkter hadde Stortinget lykkes i å beholde prinsippene i vårt første grunnlov. Stortinget var efter dette samlet i ytterligere tre uker. Den 26. november kom kronprins Carl Johan til stortingsalen og holdt en høytidelig tale. Den ble avsluttet med at Stortinget ble oppløst.
Jul på Herefoss
Jeg kom ikke hjem til Herefoss før den 14. desember, omtrent et fravær på omtrent 11 uker. Det ble ingen rolig førjulstid. I et brev som allerede hadde ligget mer enn én uke og ventet på meg, ble jeg av Stiftamtmannen pålagt å avhøre en del Åmli-bønder i en alvorlig sak. Jeg sendte straks ekspressbrev til lensmannen i Åmli og ba ham stevne bøndene til å møte på Nes den 20. desember. Noen dager senere fikk jeg imidlertid brev tilbake fra lensmannen om at det hadde vært umulig å nå alle som skulle stevnes, fordi isen på elver og vann ennå var utrygg. Jeg sendte da brev tilbake med 2. januar som ny dato. Jeg måtte også skrive brev til Stiftamtmannen om forsinkelsen og årsaken til den.
Og så kunne julefreden gradvis senke seg over mitt hjem på Nes. Den
beste presangen fikk jeg av min kjære Susanne. Hun fortalte at hun igjen
var blitt fruktsommelig. Vi kan vente en ny arving til sommeren!
 |
| I svaret som lensmann Svend Tvedt sendte meg med ekspressbrev på årets siste dag, avsluttet han med en hyggelig nyttårshilsen: Forønskende dem med Famielien et Glædelig tilkommende Nytaar, med alt Velgangende, og ?? af din forbundne Svend Tvedt. Tvedt den 31de Decbr. 1814. (S. T. Hr. Sorenskriver Bryn). |
