På skitur

Søndag den 27. februar 1814

Efter sterke oppfordringer fra min skriverdreng har han og jeg vært på en liten skitur i dag. I flere generasjoner har mine forfedre hatt tjenester ved forskjellige bergverk der de har vært helt avhengige av å komme seg frem på ski. Som sorenskriver er det sjelden at dette er nødvendig, men det hender i blant at jeg på vinterstid må ta meg frem til en gård der ski eller truger er eneste mulige fremkomstmiddel. Så det er jo greit å holde sine ferdigheter ved like.

Skriverdrengen skrev senere om mine skiferdigheter: "Han var saavidt øvet at han, støttet med en forsvarlig Skistav, kunde staa paa Skiene i en Bakkeheldning saa stor, at Skiene netop kunde glide." [Bergh (1963): Hans Gottfried Wangs erindringer"]

Mitt skiantrekk besto av ridebukser og en grov ullfrakk. På benene hadde jeg mine lange reisestøvler. Turen gikk henimot en bergnabb vi kaller Brennevinsnuten. Der moret Hans Gottfried seg med å renne ned en svimlende bratt styrtning flere ganger. Den var 70 à 80 fot høy hvorav den nedre del aldeles vertikal. Dette dristige vågestykket var han for et par år siden blitt fristet til å prøve da vi var her sammen med Olve Aslaksen, gårdsdrengen min.

Olve var en mester i skiløpningens kunst. Vi mintes begge hvordan  han satte utfor en bergskrent i nærheten som endte i et flere favner høyt loddrett stup. Innhyllet i en snesky for han ut i luften og svevde 12 à 14 alen før han igjen kom i berøring med marken. Dette vågestykket nektet jeg Hans Gottfried å gjøre ham etter.

Olve var en mester i skiløpningens kunst

Da vi var vel hjemme igjen, takket jeg Hans Gottfried for at han hadde lokket meg ut. Det er i sannhet vederkvegende for kropp og sjel med en skitur blant vakre snekledde trær. Samtidig er det også ekstra godt å komme i hus igjen og få på seg tørre klær og litt varm drikke.

Kapellanen

Mandag 21 februar, 1814

I går var det gudstjeneste i Herefoss kirke. Som vanlig var det kapellanen, Hans Chrystie Reiersen, som forrettet. Han er en meget god taler, og det fikk menigheten glede av også denne søndagen.

Reiersen kom til Herefoss på lørdag og overnattet her på Nes. Jeg kjenner kapellanen fra studietiden i København, og vi hadde en hyggelig lørdags aften sammen. Selv om han er født i Stavern og er nordmann god som noen, kan han vise til en nesten internasjonal bakgrunn. Hans far er en pensjonert dansk marineoffiser som lenge gjorde tjeneste i Stavern, og hans mor hadde sine aner fra Skottland. Hun døde da Reiersen var ganske liten, og ti års tid senere flyttet faren med sine barn til København. Jens Reiersen fortsatte enda noen år i marinen, men var også involvert i den store handelsbedriften til salige Niels Lunde Reiersen.

Reiersen er derfor en mann som er bedre informert om det som skjer på den internasjonale arena, enn de fleste. Han er også en mann som følger godt med på hendelsene her hjemme. Han fortalte bl.a. at Selskapet for Norges Vel nå har tatt opp igjen utgivelsen av sitt tidsskrift "Budstikken", og det er jo både nyttig og morsomt for oss at det første nummeret var viet "Veiledning for Landalmuen i Raabygdelaugets fogderi til jordens dyrkning med videre". Dette er tittelen på et skrift som vår forrige fogd Peter Ludvig Munthe Bull utarbeidet for å bidra til en modernisering av landbruket i Råbyggelaget før han forlot sin post her i fjor.

Det viktigste vi talte om denne lørdagskvelden, var likevel den politiske situasjonen her i landet. Selv om det, så vidt vi vet, ennå ikke er sagt noe offisielt om detaljene ved fredsavtalen med Sverige, så mente Reiersen å vite at kong Fredrik har gått med på å overgi Norge til svenskene. Han har ofret vårt kjære fedreland for å unngå at han selv skulle bli redusert til en "friherre av Jylland", - en spissformulering som Reiersen hadde hørt.

Spørsmålet er nå om denne fredstrakten vil bli gjennomført til fulle. Prins Christian Frederik la for tre uker siden ut på en lang reise til Trøndelagen som er utførlig omtalt i bladet "Tiden". Reportasjene er grundige og har et meget nasjonalt preg. Prinsen må vel ha visst om utfallet av fredsforhandlingene i Kiel? I så fall er det påfallende at han legger ut på en lang reise som slett ikke ser ut til å ha vært en avskjedsturné. Vi vet jo at prinsen har et varmt hjerte for Norge, men hvilke planer har han for landet nå, - og hvilken rolle planlegger han for seg selv? Det er de viktige spørsmålene i dag.  Hans kongelige høyhet bruker "Tiden" som talerør, så det blir interessant å følge med på hva som skrives der i ukene som kommer. Reiersen lovet å ordne med en subskripsjon for meg så snart som mulig.

Tanker ved en ovn fra Froland

Torsdag 10 februar, 1814

Vi bor i et temmelig stort hus her på Nes, - i alle fall når jeg sammenligner med mitt enkle barndomshjem på Kongsberg. Her er 13 værelser med smått og stort, og det sier litt om størrelsen at vi har 8 støpejernsovner.

De fleste ovnene er fra Frolands Verk som ligger 1 ½ mil øst for Herefoss. Flere av dem er rene kunstverk. Sognepresten har fortalt meg at ovnen her i stuen viser den romerske visdomsgudinnen Minerva. Det er godt å ha henne med seg når jeg grubler på vanskelige saker som trenger min avgjørelse.

Etasjeovn fra Frolands verk som fortsatt står i stua på Nes. Den er fra siste halvdel av 1700-tallet. Ovnsrelieffene er i rokokkostil og kunstneren bak er sannsynligvis Ole Nilsen Weierholt som bl.a. arbeidet for jernverkene i Froland og på Nes ved Tvedestrand.
(Foto og opplysninger om ovnen fra Stan Reed ved Nes jernverksmuseum).

Jernverket i Froland er 50 år gammelt og har hatt både lønnsomme og vanskelige år. I tillegg til ovner har kanonkuler vært en spesialitet. Det kunne man tro var en god forretningsidé i disse krigstider. Generalkrigskommisær Johan Frederik Classen var eneeier av verket i noen årtier før han døde i 1792.

Nå bestyres verket av Classens niese, madam Magdalena Maria Smith. Om henne kan jeg si at vi har to ting felles. Hun var født på Kongsberg som meg og hun har dessuten bodd her på Nes i en del år! Forklaringen på det sistnevnte, er at hun bare 17 år gammel giftet seg med sorenskriverens fullmektig, Hans Smith. Han hadde kjøpt Nes i 1774. Senere overtok han sorenskrivertjenesten. Han var en hård mann som til slutt ble suspendert fra sitt embede, men økonomisk led han ingen nød. På dette tidspunkt var han nemlig eneeier av jernverket.

Jernverket i Froland. Midt i det venstre bildet ser vi smeltehytta med masovnen. I forgrunnen på det høyre bildet ser vi muligens noen kullmiler. Helt t.h. skimtes taket på hovedbygningen. (Etter to akvareller malt av Lars Berg i 1831).

Mens jeg sitter her og hører at knitrer godt i ovnen fra Frolands Verk, tenker jeg at naboskapet til verket fører med seg både gode og mindre gode forhold. Bøndene har plikt til å levere ved og trekull til verket. Det meste av transporten skjer om vinteren. Det fører til at veien mellom Herefoss og Froland som regel er godt oppkjørt, selv når det er dyp sne. Det mindre gode er at vedprisene her i Herefoss er høye. Vi må derfor bruke veden med nøysomhet. Skriverdrengen spurte i kveld om å få fyre i ovnen på sitt sovekammer, men slik luksus kan vi altså ikke unne oss. 

Tingmøter i Vegusdal og Risland

Lille-Topdal, fredag 4. februar 1814

På tirsdag var det månedsting i Vegusdal, og i dag har det vært møte i Risland tinglag. Dette er altså en hektisk uke med mye reising hit og dit. Tingmøtene i Risland holdes på lensmannsgården i Lille-Topdal som er navnet på det øverste kirkesognet i dalen 3 ½-4 mil nord for Herefoss.

Skriverdrengen og jeg kom til Tveit i går og losjerte som vanlig hos lensmannen, Svend Olsen Tveit. Samtalen berørte selvfølgelig freden og hva som nå kom til å skje. Han hadde hørt illevarslende rykter om at Kongen hadde gått med på å gi Norge fra seg til svenskene. Dette hadde han hørt av en bonde som hadde vært på Nesverket. Kan det være at verkseieren, Jacob Aall, har informasjon fra Danmark om dette?

Tingboka for Østre Råbyggelaget som ble brukt i 1814

Mens sommer- og høsttingene gjerne varer i tre dager er månedstingene gjerne unnagjort på én dag. Fogden leder de førstnevnte mens jeg styrer månedstingene. Denne gangen var sakslisten dominert av ordinære saker som kunngjøringer fra stiftmamtmannen, opplysning om skifter som er avsluttet og lån som bønder har tatt opp eller betalt. For meg var det godt å se at min tidligere dreng Olve Aslaksen har betalt tilbake lån som han tok opp da han flyttet inn på gården Oland for en tid siden.

Mot slutten av møtet kom Gjeruld Gauslå inn i rommet med skinnet av stor bjørn han hadde skutt før jul. For dette fikk han sin skuddpremie på 2 riksdaler. Skuddpremier for rovdyr utbetales 5-10 ganger i året; de fleste for bjørn, men også noen for ulv.
.

Slik er episoden med bjørneskinnet omtalt i tingboka: "Gjerruld Halvorsen Gouslaae fremviiste i Retten Huden af en voxen Biørn, som han forklarede at have tilligemed Christen Christensen Gouslaae fældet i Gaarden Gouslaaes Mark noget før sidste Juul, og som af Retten blev taxeret til fulde Skudpenge, samt af Sorenskriveren forseglet."

Møtet var ferdig rundt middagstid, så skriverdrengen og jeg kjørte hjem samme dag. Det var godt føre og fullmåne. Vi så ingen bjørn, men hørte noen ulver ule mot månen.
.